Grøsser 👻

G. Tenggrens tegning om nevnte eventyr

[…] Han la den døde i sengen, dekket ham til og la seg ved siden av ham. Ikke lenge etter ble den døde varm og begynte å røre på seg. ”Ser du, nå har jeg fått deg varm,” sa gutten. 

Men den døde ropte: ”Nå skal jeg kverke deg!” ”Hva?” sa gutten, ”er det takken min? Du skal straks tilbake i kisten din!” Han løftet ham opp, kastet ham tilbake i kisten og lukket lokket. […] Men så satt han der alene tilbake og lurte på hvordan han kunne lære å grøsse, for her greide han det jo heller ikke. [...]

Dette er et utdrag fra eventyret "Gutten som dro ut for å lære å grøsse" av brødrene Grimm. 

(For å lese hele eventyret klikk her:

https://www.nb.no/nbsok/nb/26eb4f1b5cf55af185c603d51f48953b?lang=no#0  )

Dette eventyret fikk vi fortalt mangt en gang på småskolen, og vi elsket det! Bildene i våre hoder ble mange og grufulle og det rant kaldt over ryggen på oss, men likevel ville vi høre det igjen og igjen. Hva er det som tiltrekker barn skrekkhistorier? Og hvor mye tåler de?

Anita Berge har skrevet boken "Kunsten å skremme barn" (2015, Universitetsforlaget). Hun sier at "I møtet med de gode grøssene, gir vi barn muligheten til å utforske fryktfølelsene sine innenfor trygge rammer. Frykt er nemlig ikke noe vi påfører barna ved å fortelle dem skumle ting. Det er en grunnfølelse alle har, og som er helt nødvendig for at vi skal overleve." (Sitatet er hentet fra 

https://www.utdanningsnytt.no/magasin/2016/juli/-trenger-flere-skumle-voksne-i-barnehagen/ ). Hun poengterer videre at grøss er ikke det samme som frykt.

Gjennom grøssere kan barn lære å møte frykt. Og spesielt i eventyr får barn høre om helter som har gode hensikter og som alltid vinner til slutt. Dette kan gi barn mot.

Men når man forteller eller leser grøssere skal man kjenne sitt publikum godt og vite hvor langt man kan gå. Det er viktig med øyekontakt underveis og lese barnas signaler, justere seg etter hvordan de reagerer og gi dem muligheten til å trekke seg unna. Det er en fin balansegang å lese  (eller fortelle) med innlevelse uten at barna blir skremt. Vær klar over at noen er langt mer følsomme for angst enn andre.

Selv har jeg nylig gjort mine erfaringer med Bjørn Ouslands bildebok "Knokkeldans", utgitt i 2017. Jeg rasket boka med meg fra biblioteket i sammenheng med at barnehagen hadde innredet et 'sykehusrom'. Forsiden av boken viser nemlig mange skjeletter og den sto sortert under kategorien 'følelser'. 

I farta fikk jeg ikke lest boka før noen barn røsket den ut av bokkisten min og flere og flere unger i 3-5 års alder flokket seg rundt meg for å høre historien - som viste seg å være en ekte grøsser! En uhyggelig fortelling om en gutt som slett ikke er modig, han blir jaget av en ungdomsgjeng over muren inn til kirkegården, og der får han møte de levende døde... "Hele dagen ligger vi i den kalde jorda sammen med mark og kryp." Barna krøp nærmere, de grøsset med skrekkblandet fryd, de elsket boka og ville høre den igjen og igjen, hele gjengen. 

Barn trenger å møte forskjellige sjangre. Det er viktig å synliggjøre mangfoldet i litteraturen. For noen barn, som ellers er lite interessert i bøker, kan grøssere være en inngangsport til litteraturens verden.

Lillesøsterens favoritt er "Mine aller verste grøsser-historier" (utgitt av Spektrum forlag, 2012). 

Her får vi møte ulvemannen, gjenferd, vampyrer, et beist, skjeletter, en heks, romvesener, varulv, steinrytteren, en ond ånd, mumier og spøkelses-sjørøvere, altså hele spekteret av grøssenes verden.

Tegningene er iblant ganske groteske og ikke egnet for følsomme barn. Men jeg har mye større sans for grøssere i bokformat, eller enda bedre som muntlige fortellinger, enn som film, der ingenting lenger er overlatt til fantasien og egen indre bildedannelse. 

Til slutt noen grøssende lesetips:

https://www.forlagsliv.no/barnogunge/2016/10/26/lesetips-halloween/ 

Myldrebøker

Fra Kari Grossmanns "Se og Si"

Det er én type bok jeg kan kose meg lenge med, både alene og sammen med barn, nemlig myldrebøker! Disse har som regel stort format med illustrasjoner over hele oppslaget der det myldrer  og vrimler av figurer, ting og detaljer - derav navnet myldre- eller vrimlebok.

Ved vrimlebøker stiller alle lesere likt, både barn, voksne og dyslektikere, de er nemlig stor sett ordfrie og leseren kan fult og helt konsentrere seg på bildespråket. Og det er rikt! I gode myldrebøker utspiller det seg mange små scener på hvert oppslag og det er ofte sammenheng mellom oppslagene der karakterene går igjen, slik at man stadig oppdager noe nytt selv ved gjentatt "lesing", man kan nesten ikke bli lei.

Myldrebøker har ofte et overordnet tema slik som de forskjellige årstidene, eventyr, en konkret by eller et land, bibelfortellinger, havna, skog, på stranda og mye mer. De egner ser for barn fra 1,5 år og inviterer til undring og samtale mellom barn og voksen eller barn seg i mellom. Bøkene kan også "leses" av barnet alene uten voksenhjelp.

Bildene pleier å illustrere hverdagshendelser som barn kan kjenne seg igjen i, men også tabu temaer som tissing, slåssing, stjeling m.m. Nok en voksen vil bli overrasket over de små detaljene barna vil oppdage før oss! 

Ali Mitgutsch, tissende jente til høyre

Jeg selv er vokst opp med bøkene til Ali Mitgutsch som betegnes som "vrimlebøkenes far" med første publisering i 1968. Jeg kunne fryde meg over jenta som sitter på huk på lekeplassen for å tisse, dette var en så gjenkjennelig situasjon.

Dessverre finnes ikke Mitgutsch' sine bøker i Norge, men jeg har en annen favoritt blant vrimlebøkenes illustratører og det er Rotraut Susanne Berner. Hun har tegnet myldrebøkene Vinter (2003) (2003), Vår (2004), Sommer (2005), Høst (2005) og Natta (2008). Her følger vi innbyggerne gjennom 'Vrimlebyen' en hel dag i hver bok og gjennom et helt år gjennom alle bøker. Vi ser for eksempel hvordan en barnehage blir til med byggestart i vinter og innvielsesfest i høst. I Sommer boken oppdager vi fler og fler personer med innpakkete gaver som alle er på vei til samme bursdagsfest i parken på siste oppslag. I Vår boken blir vi vitne til hvordan Manfred og Elke blir kjent med hverandre, i Sommer boken er de blitt kjærester og i Høst boken booker de sin bryllupsreise. I siste bok Natta er Elke gravid. Her er det mange små, sammenvevde historier å oppdage og undre seg over helt uten tekst bortsett fra på bokomslaget.

Vår: Elke blir kjent med Manfred

Vår: Elke hjelper Manfred

Sommer: De er blitt kjærester

Høst: De bestiller bryllupsreise

Natt: Elke er blitt gravid

Myldrebøker er en fantastisk måte å invitere barn inn i bøkenes verden.  Som nevnt før finnes det et vidt spekter av temaer  også "vanskelighetsgrader". Kari Grossmanns bøker er vel egnet for de yngste, mens Martin Handfords serie "Hvor er Willy" (original "Where's Wally?") passer for barn opp i grunnskolealder, og faktisk mange voksne vil streve med å finne Willy.

Spill: skjulte gjenstander Vidunderland-Eventyr

I forbindelse med dette blogginnlegget er jeg blitt oppmerksom på at det også finnes vrimlespill for nettbrett og pc. Bruk søkeordet "skjulte gjenstander". 

Jeg har prøvd "Skatten på sjørøverøya" og "Eventyr" på Android mobil. Her er det nokså utfordrende myldrebilder, og gjenstander som skal finnes for å få poeng er dessverre kun angitt skriftlig med valgspråkene bl.fl. engelsk og dansk, ikke norsk. Så her vil barnehagebarn være avhengig av en voksen som leser opp søkegjenstandene. Gøy spill - men jeg ville alltid foretrekke en ekte myldrebok!

Barns favoritt - den voksnes mareritt?

Snødronningen tegnet i 1934

På biblioteket blir lillesøster stadig dratt mot hylla med Disney bøker. Hun får lov til å låne dem med hjem men hun vet at jeg nekter å lese dem. Disse bøkene er basert på Disney filmene, som jeg kan storkose meg med, men bøkene er langt ifra like sjarmerende. Her blir det ofte introdusert et stort persongalleri på ett oppslag, historien er kortet kraftig ned til få tunge, innholdsrike setninger og kan være vanskelig å følge om man ikke kjenner hele fortellingen fra filmen. Stillbildene av karakterene med sine sykelig store øyne og stereotypiske kroppsfasonger i svært kraftige farger virker avskrekkende på meg. Hvilke verdier formidler vi barna når Elsa & co tegnes med syltynn midje, pent oppsatt hår og vakker garderobe som slutter over kneet?

I 2013 skapte Disney den sexy isdronningen Elsa

Dessuten er Disneys versjoner av våre kjære folkeeventyr langt fra originalene. Den "ekte" Rapunsel for eksempel er ingen prinsesse som blir røvet av en heks slik hun blir fremstilt i Disneys film "To på rømmen", hun blir gitt bort av sine allminnelig foreldre i bytte mot rapunsel-salat som moren begjærer. 

Barnas idol isdronningen Elsa har også lite til felles med H.C.Andersens snødronning som ingen barn ville sympatisere med. Selv om jeg som nevnt før synes flere av Disneys eventyr filmer er sjarmerende, så er det synd at Disney formidler vår folkeeventyrskatt på en slik forvrengt måte.  

Så skal jeg nevne en annen favoritt lillesøster har og som jeg sliter veldig med og nærmest gir meg mareritt, og det er Knut Nærums "Barnepolitiet", illustrert av Bjørn Ousland, utgitt i 2004. 

En bok som gir meg mareritt.

Boka omhandler et svært aktuelt tema nemlig omsorgssvikt og festing med mye bråk i hjemmet. Men hovedpersonen Terje får hverken hjelp av læreren, politiet eller det såkalte barnepolitiet. Nummeret til barnepolitiet som oppgis i boken - 800 33 321 - er faktisk det reelle nummeret til Røde Kors sitt kontakttelefon for barn og unge  https://korspaahalsen.rodekors.no/om-oss/ 

Ifølge nettsiden får barn og unge her snakke med en voksen de kan stole på, her kan de fortelle om det som er vondt og vanskelig. Men slik går det ikke i boken.

Alt blir bare verre for Terje og istedenfor hjelp fører tiltakene til barnemishandling og søvntortur. Til slutt finner gutten selv en løsning. Historien og de utfyllende illustrasjonene er så hårreisende og fælt at det selvfølgelig skal være ren fantasi fra bakvendtland. Men til meg gir fortellingen ingen håp, barnet blir sviktet av alle voksne rundt seg.

Jeg har lånt boka flere ganger, for det ene fordi lillesøster stadig finner frem til den i hyllene, for det andre fordi jeg vil finne ut hva det er med denne boka, hvorfor liker barn historien og hvorfor misliker jeg den så sterkt?

Det er forresten ikke bare jeg som misliker boken, også hunden vår, som aldri har ødelagt noen leker eller sko e.l., har gnagd i stykker et av eksemplarene fra biblioteket - og boka fåes ikke kjøpt lenger. Jeg må innrømme at straffegebyret på 200 kr har jeg betalt uten vrede eller dårlig samvittighet. Jeg liker boka fremdeles ikke.

Det var en gang...

Fra Snøhvit

"Det var en gang en konge og en dronning som ingen barn hadde, og det var en slik stor sorg for dem. En dag satt dronningen ved vinduet sitt og sydde. Det snødde ute og vindusposten var av glinsende sort tre. Plutselig stakk dronningen seg i fingeren, og da hun straks så det røde blodet, sa hun: Å, om jeg kunne få en datter som var så rød som blod, så hvit som sne og så sort som ibenholt."

Dette er mitt favoritteventyr! Hvor mange ganger jeg har hørt det som barn, tro?

Eventyr fenger barn, det gir dem både fantasi og livsmot! 

På et trygt fang tåler barn å høre om nifse troll, slemme stemødre og skumle hekser som vil spise barn. De lærer å mestre frykten samtidig som de fryder seg over Askeladdens flaks og prinsessens hell. Eventyr garanterer for at det gode alltid vinner til slutt! Karakterene er tydelig svart-hvit preget og det er lett for barnet å identifisere seg med helten og oppdage tidlig hvem som er den slemme som må beseires. 

Askeladden og trollet, av Carl Larsson

Den klassiske eventyrhelten eller -prinsessen er intet over- menneskelig, modig vesen til å begynne med slik det er blitt med moderne superhelter som X-man eller Superman som ofte har medfødte superkrefter.

Den opprinnelige Askeladden var alltid yngst, troskyldig og naiv. Men ved å være nysgjerrig og uredd for det fremmede vokser han seg til å være klokere og modigere enn alle andre. Da er det lett å skjønne at barn identifiserer seg med den minste, det blir oppmuntret til å våge for å lykkes. Hvis barnet klarer å overføre dette til sitt eget liv så gir dette livsmot!

Selv er jeg vokst opp med Grimms Eventyr. Det er også disse vi har videreformidlet til våre barn. Jeg må innrømme at jeg delvis var sjokkert av eventyrenes grusomheter. Pixi boken med Grimms 'Bror og søster' syntes jeg som mor var så voldsom at jeg kastet den... 

Eventyr er best om de fortelles - uten manus og med stor innlevelse. Se eventyret foran ditt indre når du forteller det, beskriv hvordan omgivelsene ser ut og lukter, hva helten føler og hvor grufull motstanderen hans er. Ha øyekontakt med ditt publikum, bruk hele stemmeregisteret og legg inn megetsigende pauser. Slik kan barnet danne seg rike bilder i sitt eget hode.

forteller terninger

Barn kan også fryde seg når man dikter opp nye eventyr, her kan forteller-terninger være til god hjelp og sette igang fantasien hos både store og små.

Jeg husker godt mormors moderne versjon av 'Rødhette' som hun måte fortelle om og om igjen, der lille Rødhette skulle ut og kjøpe seg en is, men da hun sprang over veien etter isbilen ble hun  påkjørt og måtte på sykehus. 

Pappa og jenta mi (3 år) leser eventyr.

Ved høytlesing av eventyr fra bildebøker tar jeg først et kritisk blikk på ikonoteksten: hvor god er samspillet mellom ordene og bildene? Formidles de samtidig og utfyller de hverandre? Svært ofte har eventyrbøker mye skreven tekst, også et stort bilde på hele neste oppslag. Barn trenger å kunne se bildet samtidig som de hører fortellingen, ellers kan man like godt la være å vise bildet. (I det minste må bildet vises så lenge som barnet krever.) Men egentlig så har de klassiske eventyrene et så rikt bildespråk at illustrasjoner er tilnærmet overflødige og skaper bare multimodal redundans, det vil si skrift og bilde formidler det samme men riktignok på forskjellige måter. 

En veldig fin måte å formidle eventyr på i barnehagen er å dramatisere det for barna. Ved å kle seg ut og levendegjøre eventyret kommer man tett inn på barna og hjelper dem til å holde konsentrasjonen.  Etterpå kan den voksne fungere som igangsetter, gjerne ved hjelp av rekvisittene fra eventyret, til at barna gjenskaper eventyret eller deler av det i sin egen lek. Dette vil også utvikle barns fortellerkompetanse der rekvisittene og den voksne kan fungere som dialogstøtte.

Eventyr er en undervurdert og kanskje litt glemt kulturskatt vi har som hjelper barn med så mangt:

- å utvikle sin forestillingsevne

- stimulerer tanker og språket

- å finne mening i tilværelsen

- å danne sin identitet

Er ikke det gode grunner til å fortelle eller lese mer eventyr?

Og snipp, snapp, snute er dette innlegget ute.