 |
| G. Tenggrens tegning om nevnte eventyr |
[…] Han la den døde i sengen, dekket ham til og la seg ved siden av ham. Ikke lenge etter ble den døde varm og begynte å røre på seg. ”Ser du, nå har jeg fått deg varm,” sa gutten.
Men den døde ropte: ”Nå skal jeg kverke deg!” ”Hva?” sa gutten, ”er det takken min? Du skal straks tilbake i kisten din!” Han løftet ham opp, kastet ham tilbake i kisten og lukket lokket. […] Men så satt han der alene tilbake og lurte på hvordan han kunne lære å grøsse, for her greide han det jo heller ikke. [...]
Dette er et utdrag fra eventyret "Gutten som dro ut for å lære å grøsse" av brødrene Grimm.
(For å lese hele eventyret klikk her:
Dette eventyret fikk vi fortalt mangt en gang på småskolen, og vi elsket det! Bildene i våre hoder ble mange og grufulle og det rant kaldt over ryggen på oss, men likevel ville vi høre det igjen og igjen. Hva er det som tiltrekker barn skrekkhistorier? Og hvor mye tåler de?
Anita Berge har skrevet boken "Kunsten å skremme barn" (2015, Universitetsforlaget). Hun sier at "I møtet med de gode grøssene, gir vi barn muligheten til å utforske fryktfølelsene sine innenfor trygge rammer. Frykt er nemlig ikke noe vi påfører barna ved å fortelle dem skumle ting. Det er en grunnfølelse alle har, og som er helt nødvendig for at vi skal overleve." (Sitatet er hentet fra
https://www.utdanningsnytt.no/magasin/2016/juli/-trenger-flere-skumle-voksne-i-barnehagen/ ). Hun poengterer videre at grøss er ikke det samme som frykt.
Gjennom grøssere kan barn lære å møte frykt. Og spesielt i eventyr får barn høre om helter som har gode hensikter og som alltid vinner til slutt. Dette kan gi barn mot.
Men når man forteller eller leser grøssere skal man kjenne sitt publikum godt og vite hvor langt man kan gå. Det er viktig med øyekontakt underveis og lese barnas signaler, justere seg etter hvordan de reagerer og gi dem muligheten til å trekke seg unna. Det er en fin balansegang å lese (eller fortelle) med innlevelse uten at barna blir skremt. Vær klar over at noen er langt mer følsomme for angst enn andre.
Selv har jeg nylig gjort mine erfaringer med Bjørn Ouslands bildebok "Knokkeldans", utgitt i 2017. Jeg rasket boka med meg fra biblioteket i sammenheng med at barnehagen hadde innredet et 'sykehusrom'. Forsiden av boken viser nemlig mange skjeletter og den sto sortert under kategorien 'følelser'.
I farta fikk jeg ikke lest boka før noen barn røsket den ut av bokkisten min og flere og flere unger i 3-5 års alder flokket seg rundt meg for å høre historien - som viste seg å være en ekte grøsser! En uhyggelig fortelling om en gutt som slett ikke er modig, han blir jaget av en ungdomsgjeng over muren inn til kirkegården, og der får han møte de levende døde... "Hele dagen ligger vi i den kalde jorda sammen med mark og kryp." Barna krøp nærmere, de grøsset med skrekkblandet fryd, de elsket boka og ville høre den igjen og igjen, hele gjengen.
Barn trenger å møte forskjellige sjangre. Det er viktig å synliggjøre mangfoldet i litteraturen. For noen barn, som ellers er lite interessert i bøker, kan grøssere være en inngangsport til litteraturens verden.
Lillesøsterens favoritt er "Mine aller verste grøsser-historier" (utgitt av Spektrum forlag, 2012).
Her får vi møte ulvemannen, gjenferd, vampyrer, et beist, skjeletter, en heks, romvesener, varulv, steinrytteren, en ond ånd, mumier og spøkelses-sjørøvere, altså hele spekteret av grøssenes verden.
Tegningene er iblant ganske groteske og ikke egnet for følsomme barn. Men jeg har mye større sans for grøssere i bokformat, eller enda bedre som muntlige fortellinger, enn som film, der ingenting lenger er overlatt til fantasien og egen indre bildedannelse.
Til slutt noen grøssende lesetips:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar