Ulven må dø ellers gir ikke eventyr barn livsmot. - Om misforstått snillisme i moderne eventyrversjoner

Forleden overvar jeg en samlingsstund der en kollega leste 'Rødhette' fra boken "Klassiske eventyr for barn" som er blitt utgitt i 2017. Hun sørget for at alle barna kunne se de store og flotte bildene i boka og leste med herlig innlevelse.  

Men så skjedde det noe, til min store forskrekkelse spiste ulven hverken Bestemor eller Rødhette. Den gamle gjemte seg i skapet og jenta klarte å løpe fra ulven. Det var heller ikke jegeren som kom for å skyte udyret men en tømmerhugger som jaget ulven for dør og inn i skogen. Og snipp snapp snute var eventyret ute.

Ulven jages bort av en tømmerhugger, bildet er tatt fra boken "Klassiske eventyr for barn"

Tenk, ulven er fremdeles i livet der ute i skogen! Der Rødhette må gå for å komme seg hjem. Har forfatteren av denne eventyrversjonen tenkt over hvilke signaler dette gir til barn? De må jo bli livredde! Poenget med eventyr er jo nettopp at alt er svart-hvit, godt mot ondt. Og det gode seirer alltid til slutt. 

Ifølge den tyske barnepsykologen Charlotte Bühler samsvarer denne svart-hvite eventyrformen med barns bevissthet og kognitive utviklingsnivå. I det hun kaller den typiske eventyralderen, fire til tolv år, klarer barn ennå ikke helt å skille mellom fantasi og virkelighet. De forstår verden i motsetningspar og enkle kategorier (godt-ondt). 

Den østerrikske psykologen Bruno Bettelheim supplerer at små barn er avhengige av å dele verden i slike motsetninger for å kunne skape struktur i en for dem ellers kaotiske virkelighet.  Ved å holde med den snille Rødhetta, som skal besøke den syke bestemora si med kake og blomster, kan barnet lære om empati og stillingtaken for "det gode".  Den glupske ulven derimot er tydelig slem. Barn får en gryende moralsk dømmekraft ved å ta parti med Rødhette, de lærer om medlidenhet og mot. 

Søren Kirkegaard skrev allerede i 1837 at barn i løpet av sin utvikling trenger eventyrets uhygge og spenning for å bearbeide angsten som bor i oss. Han advarte da samtidig om barneeventyr som var for tannløse og søte. Dette sa han altså 180 år før ovennevnte Rødhette versjonen.

Den dagen i dag er forskere (Eide & Bettelheim) enige med Kirkegaard om at angsten og gruen allerede er i barnet. Gjennom de onde skikkelsene i eventyr, slik som ulven, får disse onde følelsene et ansikt. De blir synlige, håndterlige og lar seg bekjempe. Men da må ulven dø til slutt, ellers forbli angsten i barnet!

Den døde ulven i Rødhette,
tegnet av Eva Scherbarth, 1983

Det er en misforstått snillisme av de voksne som jager ulven ut i skogen og lar ham overleve i vår tid preget av harmonisering. Eller handler det om de voksnes vegring for å møte barns vanskelige følelser? 

Hvorfor er det så viktig for noen voksne å forhindre at barn blir skremt? La barn heller utforske denne eventyrlige frykten i trygge rammer! Slik blir de rustet til å møte og mestre redsel i det virkelige livet. Forutsetningen er dog at de kjenner seg trygge på den gode slutten - at ulven IKKE kommer tilbake. 

Slik må det ende:

[...] Jegeren tok en saks og begynte å skjære opp buken på ulven, som ennå sov som en sten. [...] Men vesle Rødhette hentet straks endel store stener, og med dem fylte hun ulvens mave. Da ulven våknet ville den løpe bort; men stenene var så tunge at den straks falt og slo seg ihjel. Da ble både bestemoren og vesle Rødhette og jegeren vel fornøyd. [...]  

(hentet fra https://eventyrforalle.no/index.php/brodrene-grimm/72-vesle-rodhette)

Og snipp, snapp snute er eventyret ute - og barna har fått livsmot!

Rødhette, av Eva Scherbarth, 1983

For videre lesing anbefaler jeg "Muntlig fortelling i barnehagen. En vei til danning, livsmot og literacy" av Fridunn Tørå Karsrud, 2017, Cappelen Damm Akademisk.