Om å skape leseglede!

Hvorfor leser vi voksne i fritiden? Jo, fordi vi har lyst, det gir oss glede.

Hvorfor blir mange barn i barnehagen lest for? Fordi de skal "roes ned" eller slappe av, øve seg på stillesitting eller for å stimulere språkutvikling. Lesing som disiplinering og innpakket læring. Det er ikke slik jeg ønsker barn skal oppleve lesestunden. For meg som for barna skal lesing først og fremst gi glede, det skal generere leselyst!

Og slik står det i Rammeplanen for barnehagen: Barna skal oppleve spenning og glede ved høytlesning.

Men hvordan kan en lesestund gi glede?

Jenta mi - 2,5 år

For det første trenger man en motivert voksen som liker å lese, som bruker sin stemme, mimikk, blikk og får kontakt med barna under lesingen. Slik innlevelse smitter over på barna og gir dem en god leseopplevelse. 

Fokuset må flyttes over fra å lese FOR barn til å lese MED barn. Dette innebærer å legge inn pauser og gi barna tid og rom for innspill. Det er verdifullt å stoppe opp for å undre seg sammen over bilder og verbaltekst i en bok. Men pass på at ikke den voksne styrer den litterære samtalen, det gjør deltakelsen for barn uinteressant. Få frem en intersubjektivitet, der barn og voksen er likeverdige deltakere med felles leseopplevelse.

Og et lite tips: Det er ikke nødvendig å lese boka fra perm til perm, det kan bli en like god opplevelse for barna om man kommer halvveis, men har gitt nok rom for undring og samtale underveis.

For det andre trenger vi bøker som fenger barna, et mangfold av bøker og forskjellige sjangre. Barn trenger bøker som speiler den tiden de lever i. De må kunne identifisere seg med personene og handlingene i bøkene, innholdet må kunne relateres til barnas egen erfaringsverden. Slik blir bøker interessante og meningsfulle, slik vil de berøre barna. Da vil ungene lytte, også snakke om bøkene, spørre, tenke, fabulere, resymere - de vil bruke språket for å uttrykke sine tanker og vips er språkutviklingen i gang!

fra boka 'Liten' av Stina Wirsén

Ved å tilby barn er vidt spekter av temaer sikrer vi barna et bredt vokabular og gir dem et språk til å kunne uttrykke egne følelser med. Kjenner barnet for eksempel boka "Liten" av Stina Wirsén, så har barnet fått et redskap til å uttrykke at det er lei seg, slik som Liten, eller at det er bråk hjemme, slik som hos Liten.

Hvis barn bare får møte tekster med snille, forutsigbare karakterer, kan barnet muligens ikke identifisere seg med dem. Leselysten kan bli ødelagt om vi eksponerer våre barn med lite spennende litteratur.

Litteraturprosjekter i barnehager har vist at barn foretrekker bøker som speiler deres samtid, eldre bøker fenger ikke like mye. Vi voksne må "frigjøre" oss fra de bøkene vi likte da vi var barn og utvide horisonten mot aktuell barnelitteratur. Jeg mener ikke at vi skal slutte med klassikere som "Hakkebakkeskogen" eller Astrid Lindgrens bøker, vi skal ikke snevre inn men utvide vårt bokutvalg. Nyere barnelitteratur er dessverre underrepresentert i barnehager.

Her er biblioteket en ren skattekiste til å finne frem til nyere litteratur. Hold utkikk etter hylla med "nye bøker for barn" eller spør bibliotekaren, de er som regel svært hjelpsomme.

Bøkene: innbydende og lett tilgjengelige

Se nå bibliotekets barnebokavdeling også din egen barnebokhylle hjemme eller i barnehagen for deg. På biblioteket er bøkene lett tilgjengelige, også for de yngste brukerne. Bøkene er innbydende stilt ut, mange med forsidebildet frem slik at barna kan se hvilken bok det dreier seg om og de kan lett få tak i bøkene. Slik skal det være. Bøkene skal være tilgjengelig for barna - de skal selv kunne velge en bok når de selv vil. 

Og til dere som er bekymret for at barna bare skal ødelegge bøkene: Det går an å lære barn bokskikk! Barn må og kan lære seg enkle regler for hvordan man skal behandle bøker.  De kan lære at bøker ikke er leker, at de ikke skal rives eller tegnes i, men at de inneholder spennende historier. Til dette er vi voksne rollemodeller. Når vi leser mye for barna og behandler bøker med

respekt, vil dette smitte over på barna.

Hvis barn skal få en god leseopplevelse, er det helt avgjørende at barna kan se bildene og høre teksten samtidig. Derfor er det best å lese for små barnegrupper. Hvis man skal lese for en hel barnegruppe burde boka vises på storskjerm. Projiser for eksempel bildene på taket og la barna ligge på ryggen, det blir en minnerik lesestund for barna.

Vær generelt litt mer kreativ. Hvorfor skal det for eksempel alltid leses i sofaen? Hva med å lage en liten lesehule under bordet, med noen tepper over og lommelykt inni? Eller ta boka med ut, les i lekehytta, på klatrestativet, under et tre eller en presenning hvis det regner. Lag noe magisk rundt lesestunden, det skaper leseglede!

Er barnet likevel ikke interessert i høytlesning? 

Da har man ikke funnet rett bok eller formidlingsmåte. Ikke alle barn er interessert i de episke bildebøker. Hva med en faktabok, tegneserie, tøysevers, myldrebok, eventyr eller lydbok? Hva er barnet interessert i?

Det kan også være smart å begynne med en førlesningsfase, et første møte med boka der man forbereder barnet på det som kommer, gi det en nyttig førforståelse og forventning. Enten ved å se på bokas peritekster (for-, bak-, innside og tittel) eller ved å bruke noen rekvisitter som beskriver sentrale ord eller karakterer fra boka. Dette er spesielt nyttig for de yngste og flerspråklige barna, slik vil de få større utbytte av fortellingen.

Som nevnt over kan det leses overalt. Og for noen barn er det vanskelig å sitte i ro mens det leses for. La det holde en leke i hånden, eller tegne eller flytte seg rundt deg mens du leser. Er historien spennende vil barnet følge med. Det er vi voksne som ikke alltid får med oss lytteevnen i en urolig barnekropp og avbryter lesingen av den grunn.

Bøker slutter ikke nødvendigvis etter høytlesningen heller. Det finnes et hav av etterlesingsaktiviteter. Hva med å dramatisere handlingen, dra den med inn i lek, eller lage en formingsaktivitet eller en bokoppfølger?! Her må jeg trekke frem Lisa Aisatos "Snokeboka": En flue som snoker på 14 mennesker i en heis. Les den og det vil krible i fingrene dine til å lage en bokoppfølger - "Snokeboka 2" - sammen med barna.

Tenk på disse tipsene neste gang du skal lese for et barn, ha som mål å skape leseglede!

Og prøv å alltid si ja når et barn ber deg om å lese for det. 

"Besta og Gofa plasker muntert i badekaret." Om språkleker

Språkleken, å leke med ord, lyder, rim og begreper, har alltid vært en yndet tidsfordriv i min familie, enten i et kjedelig øyeblikk eller på tur i bil eller til fots. Interessen kom fra rundt fem års alder. I det følgende skal jeg presentere en rekke språkleker mine barn elsker. Man må være minst to deltakere, gjerne flere.

Interessen for språkleker begynte med sammensatte ord: postkasse – kassebil – bilbelte – beltespenne – spennende film osv.  Slik blir barna oppmerksomme på at en ting kan bestå av to ord, og av disse kan det lages nye ord.

Så ble det lek med lyder, for eksempel finne ett nytt navn med den siste bokstavlyden av forrige navn: Elin – Nora – Annabell – Lukas – Sofie osv. 

Overdreven uttale og langstrakt  bokstavlyd gjør det enklere å høre seg frem til riktig bokstav. Dette er en god øvelse til å gi barn fonologisk bevissthet, at de oppfatter at tale består av sekvenser av språklyder (fonemer). Senere blir dette nøkkelen til å forstå det alfabetiske prinsippet, at hver lyd (fonem) kan kobles til en bokstav (grafem). Slik fonembevissthet fremmer leseutviklingen.

En annen morsom bokstavlek er noe som følgende: mamma-marsipan, pappa-paprika, lillesøster-limette, jenta mi-jordbær. Også dette trener den fonologiske bevisstheten.

Så kommer alfabetlekene, å finne dyr, frukt, bilmerker fra A til Å: Audi – BMW – Citroen – Dacia osv. Jenta mi ble en kløpper på hunderaser fra A til Å.

Riming skyter fart fra skolestart. Denne forutsetter at barnet klarer å rive seg løs fra ordenes betydning og konsentrerer seg fult og helt på ordets struktur - hvordan det høres ut, hvordan det "smaker i munnen" når det sies: hus - mus - lus - brus.

Her får barnet virkelig trent sin språklige bevissthet, å skille mellom språkets innholds- og uttrykksside. 

Spør du for eksempel barnet "Hva rimer på vann?" og du får svaret 'sand' så er dette et metaspråklig svar, løsrevet fra ordets ("vann") innholdsside. Svarer barnet derimot 'båt' så er dette et referensielt svar, barnet kobler ordenes betydninger til hverandre ("båten er på vannet").

Som nevnt i mitt tidligere innlegg om flerspråklighet ("Kan du lese bok für mich") liker vi å leke med forvekslingsord (homonymi) i min familie, "tepot leken". De første homonymene lillesøster klarte å forklare var 'kivi' og 'tre'. ("Min første tepot er en fugl og min andre tepot er en frukt.") I mer avansert form kan barn godt finne på tepotter som jul/hjul eller kjærlighet (følelse) / kjærlighet (på pinne). 

I skolealder, når barn er blitt trygge på språklyder, ordkategorier og fått mer allmenn kunnskap, har vi begynt å leke "by, land, elv" (på tysk "Stadt, Land, Fluss"). Dette er egentlig et skrivespill, men vi har også spilt det muntlig. 

Man blir enige om kategoriene man skal finne ord i, de klassiske er by - land - elv - (fjell) - jentenavn - guttenavn - dyr - plante - yrke. Én sier alfabetet inni seg til den andre sier stopp, den bokstaven man er kommet til gjelder nå, f.eks. 'R': Risør - Romania - Rhinen - Ramona - Reidar - rotte - rips - rørlegger.

(Offisielt gjelder det å bli ferdig fortest mulig og samtidig finne ord som man håper ingen andre har. Poeng per ord fordeles slikt: har to spillere samme ord: 5 poeng, har alle spillere forskjellige ord: 10 poeng, er man eneste som har funnet et ord: 20 poeng).

En ny oppfinnelse i vår familie er en tallordlek som jeg velger å kalle "snipp, snapp, fet vampyr" på norsk (på tysk "Potz, Blitz, fetter Vampir"). Første deltaker teller '1', neste sier '2', neste teller '3' osv til 100. Men: alle tall med 5 erstattes med 'snipp', alle tall med 0 erstattes med 'snapp' og alle tall med to like sifre erstattes med 'fet vampyr', altså: 1, 2, 3, 4, snipp, 6, 7, 8, 9, snapp, fet vampyr, 12 osv. 

Det blir ordentlig morsomt og krever konsentrasjon når man nærmer seg dette: 49, snipp-snapp (50), snipp (51), snipp (52), snipp (53), snipp (54), fet vampyr (55), snipp (56), snipp (57), snipp (58), snipp (59), snapp (60), 61, 62 osv.

Helt på slutten skal jeg presentere språkleken som har vært favoritten i min familie i flere generasjoner nemlig "Oma und Opa plätschern lustig in der Badewanne", fritt oversatt til norsk: "Besta og Gofa plasker muntre i badekaret". Dette er en skriftlig språklek der det trenges minst to, helst tre til fem deltakere som alle kan skrive. Lillesøster er med siden første klasse. Alle får et ark hver som deles i fem kolonner. Første kolonne er  kvinnelig subjekt (”besta”), andre er mannlig subjekt (”gofa”), tredje er verb (”plasker”), fjerde er adverb (”muntre”) og siste kolonne er stedet (”i badekaret”). Alle begynner samtidig og skriver et jentenavn i første kolonne, helst til noen som er godt kjent for alle deltakere (for eksempel ”mormor”), arkene brettes slik at kolonnen blir usynlig og arkene gis til sidemannen til venstre. Nå skriver alle et (kjent) guttenavn, bretter, gir til venstre sidemann. Dere skjønner systemet, neste rubrikk er – for å beskrive det for de yngste deltakerne– hva gjør de, så: hvordan gjør de det, og til slutt hvor er de hen. Til slutt brettes arkene ut og leses en etter en. Det blir som regel mye latter.

Språkleker er ikke bare moro og bra tidsfordriv, de er også nødvendige for å stimulere barns språklige bevissthet, for å gjøre dem i stand til å snakke om selve språket, lære dem å skille lyder, høre seg frem til ordenes struktur, bli bevisste på nyanser og mye mer. 

Så sett i gang: tull og tøys med språket, vri og vreng på det, rim og kjenn rytmen i ord, dette er noe av det beste du kan gjøre for å forebygge lese-skrive vansker hos barn. 

Faktabøker for barn

Jenta mi interesserer seg for pappas kjemi fagbok

Jeg vil påstå at bare man finner et emne som interesserer barnet, så finnes det faktabøker for et hvert barn. Utvalget er rent uendelig, fra samtlige dyrearter (f.eks. om lus! se https://www.omnipax.no/lus.5947176-335182.html) til dinosaurer, kjøretøy, tidsepoker, miljøet, om universet og alle verdens land, om minecraft og om for eksempel kjente historiske kvinner (se https://www.gyldendal.no/Barneboeker/3-6-aar/Serier-3-6-aar/Smaa-folk-STORE-DROEMMER )... 

Bare pass på at boka har fengende bilder, helst fotografier eller realistiske illustrasjoner, det er disse barn i barnehagealder kommer til å "lese", og ved interesse vil de spør en lesekyndig etter mer informasjon fra verbalteksten.

Min erfaring er at det er mye kunnskap å hente også for oss voksne i samtlige faktabøker beregnet for barn. Og jeg leser dem helst slik barn leser dem: jeg lar meg primært fenge av bildene.

I høst ble jeg dog introdusert til Erna Ouslands bok 'Under ein stein', en fagbok om 11 småkryp som er å finne under nettopp steiner. Boka har svært mye tekst og jeg begynte å lese den noe motvillig. Men jeg ble fort revet med av alt det spennende jeg fikk erfare!

"Edderkopper tygg nemleg ikkje maten, dei syg han i seg, og det kan dei gjere fordi gifta bløyter opp byttedyret. Gifta gjer at dei berre kan slurpe maten i seg!" 

Stilig!

 Mine døtre begynte å interessere seg først og fremst for faktabøker om dyr. "Mitt første dyreleksikon" henger så vidt sammen etter flere års bruk. 

Neste favoritt ble Cappelens dyrefaktabøker 'Ville dyr' og 'Fuglesang' med beskrivelse og lyd, egentlig beregnet for voksne men veldig fascinerende også for barn! 

Det ble en yndet - og svært utfordrende - lek å gjette lydene til de ville dyrene eller fuglene der hele familien deltok. 

Da jenta mi skulle skrive en skoleoppgave om fugler hentet hun frem 'Fuglesang' boka fremfor google for å finne informasjon.

Også Cappelens felthåndbøker med sine skarpe fotografier om diverse temaer er flotte oppslagsverk for både store og små.

'Smarte små' er en fantastisk faktabokserie for barn fra 4 års alder med et bredt temautvalg, tiltalende illustrasjoner og klaffer som pirrer barns nysgjerrighet (se https://www.adlibris.com/no/sok?pn=1&ps=12&filter=series%3asmarte+små ).

Disse ble inngangsporten til lillesøsterens store begeistring for legevirksomheten med en påfølgende, rask økende samling av barnefaktabøker om alt som har med sykehus og sykdommer å gjøre.

Fagbøker for barn har en lekende holdning til kunnskap. Illustrasjoner er viktig for å fenge barns oppmerksomhet og for å gi dem informasjonskoplingen mellom tekst og bilder, en nødvendig meningsredundans.

Men for å "lykkes" med å nå inn til barnet må emnet velges ut fra barnets interesser og førforståelse.

Grøsser 👻

G. Tenggrens tegning om nevnte eventyr

[…] Han la den døde i sengen, dekket ham til og la seg ved siden av ham. Ikke lenge etter ble den døde varm og begynte å røre på seg. ”Ser du, nå har jeg fått deg varm,” sa gutten. 

Men den døde ropte: ”Nå skal jeg kverke deg!” ”Hva?” sa gutten, ”er det takken min? Du skal straks tilbake i kisten din!” Han løftet ham opp, kastet ham tilbake i kisten og lukket lokket. […] Men så satt han der alene tilbake og lurte på hvordan han kunne lære å grøsse, for her greide han det jo heller ikke. [...]

Dette er et utdrag fra eventyret "Gutten som dro ut for å lære å grøsse" av brødrene Grimm. 

(For å lese hele eventyret klikk her:

https://www.nb.no/nbsok/nb/26eb4f1b5cf55af185c603d51f48953b?lang=no#0  )

Dette eventyret fikk vi fortalt mangt en gang på småskolen, og vi elsket det! Bildene i våre hoder ble mange og grufulle og det rant kaldt over ryggen på oss, men likevel ville vi høre det igjen og igjen. Hva er det som tiltrekker barn skrekkhistorier? Og hvor mye tåler de?

Anita Berge har skrevet boken "Kunsten å skremme barn" (2015, Universitetsforlaget). Hun sier at "I møtet med de gode grøssene, gir vi barn muligheten til å utforske fryktfølelsene sine innenfor trygge rammer. Frykt er nemlig ikke noe vi påfører barna ved å fortelle dem skumle ting. Det er en grunnfølelse alle har, og som er helt nødvendig for at vi skal overleve." (Sitatet er hentet fra 

https://www.utdanningsnytt.no/magasin/2016/juli/-trenger-flere-skumle-voksne-i-barnehagen/ ). Hun poengterer videre at grøss er ikke det samme som frykt.

Gjennom grøssere kan barn lære å møte frykt. Og spesielt i eventyr får barn høre om helter som har gode hensikter og som alltid vinner til slutt. Dette kan gi barn mot.

Men når man forteller eller leser grøssere skal man kjenne sitt publikum godt og vite hvor langt man kan gå. Det er viktig med øyekontakt underveis og lese barnas signaler, justere seg etter hvordan de reagerer og gi dem muligheten til å trekke seg unna. Det er en fin balansegang å lese  (eller fortelle) med innlevelse uten at barna blir skremt. Vær klar over at noen er langt mer følsomme for angst enn andre.

Selv har jeg nylig gjort mine erfaringer med Bjørn Ouslands bildebok "Knokkeldans", utgitt i 2017. Jeg rasket boka med meg fra biblioteket i sammenheng med at barnehagen hadde innredet et 'sykehusrom'. Forsiden av boken viser nemlig mange skjeletter og den sto sortert under kategorien 'følelser'. 

I farta fikk jeg ikke lest boka før noen barn røsket den ut av bokkisten min og flere og flere unger i 3-5 års alder flokket seg rundt meg for å høre historien - som viste seg å være en ekte grøsser! En uhyggelig fortelling om en gutt som slett ikke er modig, han blir jaget av en ungdomsgjeng over muren inn til kirkegården, og der får han møte de levende døde... "Hele dagen ligger vi i den kalde jorda sammen med mark og kryp." Barna krøp nærmere, de grøsset med skrekkblandet fryd, de elsket boka og ville høre den igjen og igjen, hele gjengen. 

Barn trenger å møte forskjellige sjangre. Det er viktig å synliggjøre mangfoldet i litteraturen. For noen barn, som ellers er lite interessert i bøker, kan grøssere være en inngangsport til litteraturens verden.

Lillesøsterens favoritt er "Mine aller verste grøsser-historier" (utgitt av Spektrum forlag, 2012). 

Her får vi møte ulvemannen, gjenferd, vampyrer, et beist, skjeletter, en heks, romvesener, varulv, steinrytteren, en ond ånd, mumier og spøkelses-sjørøvere, altså hele spekteret av grøssenes verden.

Tegningene er iblant ganske groteske og ikke egnet for følsomme barn. Men jeg har mye større sans for grøssere i bokformat, eller enda bedre som muntlige fortellinger, enn som film, der ingenting lenger er overlatt til fantasien og egen indre bildedannelse. 

Til slutt noen grøssende lesetips:

https://www.forlagsliv.no/barnogunge/2016/10/26/lesetips-halloween/ 

Myldrebøker

Fra Kari Grossmanns "Se og Si"

Det er én type bok jeg kan kose meg lenge med, både alene og sammen med barn, nemlig myldrebøker! Disse har som regel stort format med illustrasjoner over hele oppslaget der det myldrer  og vrimler av figurer, ting og detaljer - derav navnet myldre- eller vrimlebok.

Ved vrimlebøker stiller alle lesere likt, både barn, voksne og dyslektikere, de er nemlig stor sett ordfrie og leseren kan fult og helt konsentrere seg på bildespråket. Og det er rikt! I gode myldrebøker utspiller det seg mange små scener på hvert oppslag og det er ofte sammenheng mellom oppslagene der karakterene går igjen, slik at man stadig oppdager noe nytt selv ved gjentatt "lesing", man kan nesten ikke bli lei.

Myldrebøker har ofte et overordnet tema slik som de forskjellige årstidene, eventyr, en konkret by eller et land, bibelfortellinger, havna, skog, på stranda og mye mer. De egner ser for barn fra 1,5 år og inviterer til undring og samtale mellom barn og voksen eller barn seg i mellom. Bøkene kan også "leses" av barnet alene uten voksenhjelp.

Bildene pleier å illustrere hverdagshendelser som barn kan kjenne seg igjen i, men også tabu temaer som tissing, slåssing, stjeling m.m. Nok en voksen vil bli overrasket over de små detaljene barna vil oppdage før oss! 

Ali Mitgutsch, tissende jente til høyre

Jeg selv er vokst opp med bøkene til Ali Mitgutsch som betegnes som "vrimlebøkenes far" med første publisering i 1968. Jeg kunne fryde meg over jenta som sitter på huk på lekeplassen for å tisse, dette var en så gjenkjennelig situasjon.

Dessverre finnes ikke Mitgutsch' sine bøker i Norge, men jeg har en annen favoritt blant vrimlebøkenes illustratører og det er Rotraut Susanne Berner. Hun har tegnet myldrebøkene Vinter (2003) (2003), Vår (2004), Sommer (2005), Høst (2005) og Natta (2008). Her følger vi innbyggerne gjennom 'Vrimlebyen' en hel dag i hver bok og gjennom et helt år gjennom alle bøker. Vi ser for eksempel hvordan en barnehage blir til med byggestart i vinter og innvielsesfest i høst. I Sommer boken oppdager vi fler og fler personer med innpakkete gaver som alle er på vei til samme bursdagsfest i parken på siste oppslag. I Vår boken blir vi vitne til hvordan Manfred og Elke blir kjent med hverandre, i Sommer boken er de blitt kjærester og i Høst boken booker de sin bryllupsreise. I siste bok Natta er Elke gravid. Her er det mange små, sammenvevde historier å oppdage og undre seg over helt uten tekst bortsett fra på bokomslaget.

Vår: Elke blir kjent med Manfred

Vår: Elke hjelper Manfred

Sommer: De er blitt kjærester

Høst: De bestiller bryllupsreise

Natt: Elke er blitt gravid

Myldrebøker er en fantastisk måte å invitere barn inn i bøkenes verden.  Som nevnt før finnes det et vidt spekter av temaer  også "vanskelighetsgrader". Kari Grossmanns bøker er vel egnet for de yngste, mens Martin Handfords serie "Hvor er Willy" (original "Where's Wally?") passer for barn opp i grunnskolealder, og faktisk mange voksne vil streve med å finne Willy.

Spill: skjulte gjenstander Vidunderland-Eventyr

I forbindelse med dette blogginnlegget er jeg blitt oppmerksom på at det også finnes vrimlespill for nettbrett og pc. Bruk søkeordet "skjulte gjenstander". 

Jeg har prøvd "Skatten på sjørøverøya" og "Eventyr" på Android mobil. Her er det nokså utfordrende myldrebilder, og gjenstander som skal finnes for å få poeng er dessverre kun angitt skriftlig med valgspråkene bl.fl. engelsk og dansk, ikke norsk. Så her vil barnehagebarn være avhengig av en voksen som leser opp søkegjenstandene. Gøy spill - men jeg ville alltid foretrekke en ekte myldrebok!

Barns favoritt - den voksnes mareritt?

Snødronningen tegnet i 1934

På biblioteket blir lillesøster stadig dratt mot hylla med Disney bøker. Hun får lov til å låne dem med hjem men hun vet at jeg nekter å lese dem. Disse bøkene er basert på Disney filmene, som jeg kan storkose meg med, men bøkene er langt ifra like sjarmerende. Her blir det ofte introdusert et stort persongalleri på ett oppslag, historien er kortet kraftig ned til få tunge, innholdsrike setninger og kan være vanskelig å følge om man ikke kjenner hele fortellingen fra filmen. Stillbildene av karakterene med sine sykelig store øyne og stereotypiske kroppsfasonger i svært kraftige farger virker avskrekkende på meg. Hvilke verdier formidler vi barna når Elsa & co tegnes med syltynn midje, pent oppsatt hår og vakker garderobe som slutter over kneet?

I 2013 skapte Disney den sexy isdronningen Elsa

Dessuten er Disneys versjoner av våre kjære folkeeventyr langt fra originalene. Den "ekte" Rapunsel for eksempel er ingen prinsesse som blir røvet av en heks slik hun blir fremstilt i Disneys film "To på rømmen", hun blir gitt bort av sine allminnelig foreldre i bytte mot rapunsel-salat som moren begjærer. 

Barnas idol isdronningen Elsa har også lite til felles med H.C.Andersens snødronning som ingen barn ville sympatisere med. Selv om jeg som nevnt før synes flere av Disneys eventyr filmer er sjarmerende, så er det synd at Disney formidler vår folkeeventyrskatt på en slik forvrengt måte.  

Så skal jeg nevne en annen favoritt lillesøster har og som jeg sliter veldig med og nærmest gir meg mareritt, og det er Knut Nærums "Barnepolitiet", illustrert av Bjørn Ousland, utgitt i 2004. 

En bok som gir meg mareritt.

Boka omhandler et svært aktuelt tema nemlig omsorgssvikt og festing med mye bråk i hjemmet. Men hovedpersonen Terje får hverken hjelp av læreren, politiet eller det såkalte barnepolitiet. Nummeret til barnepolitiet som oppgis i boken - 800 33 321 - er faktisk det reelle nummeret til Røde Kors sitt kontakttelefon for barn og unge  https://korspaahalsen.rodekors.no/om-oss/ 

Ifølge nettsiden får barn og unge her snakke med en voksen de kan stole på, her kan de fortelle om det som er vondt og vanskelig. Men slik går det ikke i boken.

Alt blir bare verre for Terje og istedenfor hjelp fører tiltakene til barnemishandling og søvntortur. Til slutt finner gutten selv en løsning. Historien og de utfyllende illustrasjonene er så hårreisende og fælt at det selvfølgelig skal være ren fantasi fra bakvendtland. Men til meg gir fortellingen ingen håp, barnet blir sviktet av alle voksne rundt seg.

Jeg har lånt boka flere ganger, for det ene fordi lillesøster stadig finner frem til den i hyllene, for det andre fordi jeg vil finne ut hva det er med denne boka, hvorfor liker barn historien og hvorfor misliker jeg den så sterkt?

Det er forresten ikke bare jeg som misliker boken, også hunden vår, som aldri har ødelagt noen leker eller sko e.l., har gnagd i stykker et av eksemplarene fra biblioteket - og boka fåes ikke kjøpt lenger. Jeg må innrømme at straffegebyret på 200 kr har jeg betalt uten vrede eller dårlig samvittighet. Jeg liker boka fremdeles ikke.

Det var en gang...

Fra Snøhvit

"Det var en gang en konge og en dronning som ingen barn hadde, og det var en slik stor sorg for dem. En dag satt dronningen ved vinduet sitt og sydde. Det snødde ute og vindusposten var av glinsende sort tre. Plutselig stakk dronningen seg i fingeren, og da hun straks så det røde blodet, sa hun: Å, om jeg kunne få en datter som var så rød som blod, så hvit som sne og så sort som ibenholt."

Dette er mitt favoritteventyr! Hvor mange ganger jeg har hørt det som barn, tro?

Eventyr fenger barn, det gir dem både fantasi og livsmot! 

På et trygt fang tåler barn å høre om nifse troll, slemme stemødre og skumle hekser som vil spise barn. De lærer å mestre frykten samtidig som de fryder seg over Askeladdens flaks og prinsessens hell. Eventyr garanterer for at det gode alltid vinner til slutt! Karakterene er tydelig svart-hvit preget og det er lett for barnet å identifisere seg med helten og oppdage tidlig hvem som er den slemme som må beseires. 

Askeladden og trollet, av Carl Larsson

Den klassiske eventyrhelten eller -prinsessen er intet over- menneskelig, modig vesen til å begynne med slik det er blitt med moderne superhelter som X-man eller Superman som ofte har medfødte superkrefter.

Den opprinnelige Askeladden var alltid yngst, troskyldig og naiv. Men ved å være nysgjerrig og uredd for det fremmede vokser han seg til å være klokere og modigere enn alle andre. Da er det lett å skjønne at barn identifiserer seg med den minste, det blir oppmuntret til å våge for å lykkes. Hvis barnet klarer å overføre dette til sitt eget liv så gir dette livsmot!

Selv er jeg vokst opp med Grimms Eventyr. Det er også disse vi har videreformidlet til våre barn. Jeg må innrømme at jeg delvis var sjokkert av eventyrenes grusomheter. Pixi boken med Grimms 'Bror og søster' syntes jeg som mor var så voldsom at jeg kastet den... 

Eventyr er best om de fortelles - uten manus og med stor innlevelse. Se eventyret foran ditt indre når du forteller det, beskriv hvordan omgivelsene ser ut og lukter, hva helten føler og hvor grufull motstanderen hans er. Ha øyekontakt med ditt publikum, bruk hele stemmeregisteret og legg inn megetsigende pauser. Slik kan barnet danne seg rike bilder i sitt eget hode.

forteller terninger

Barn kan også fryde seg når man dikter opp nye eventyr, her kan forteller-terninger være til god hjelp og sette igang fantasien hos både store og små.

Jeg husker godt mormors moderne versjon av 'Rødhette' som hun måte fortelle om og om igjen, der lille Rødhette skulle ut og kjøpe seg en is, men da hun sprang over veien etter isbilen ble hun  påkjørt og måtte på sykehus. 

Pappa og jenta mi (3 år) leser eventyr.

Ved høytlesing av eventyr fra bildebøker tar jeg først et kritisk blikk på ikonoteksten: hvor god er samspillet mellom ordene og bildene? Formidles de samtidig og utfyller de hverandre? Svært ofte har eventyrbøker mye skreven tekst, også et stort bilde på hele neste oppslag. Barn trenger å kunne se bildet samtidig som de hører fortellingen, ellers kan man like godt la være å vise bildet. (I det minste må bildet vises så lenge som barnet krever.) Men egentlig så har de klassiske eventyrene et så rikt bildespråk at illustrasjoner er tilnærmet overflødige og skaper bare multimodal redundans, det vil si skrift og bilde formidler det samme men riktignok på forskjellige måter. 

En veldig fin måte å formidle eventyr på i barnehagen er å dramatisere det for barna. Ved å kle seg ut og levendegjøre eventyret kommer man tett inn på barna og hjelper dem til å holde konsentrasjonen.  Etterpå kan den voksne fungere som igangsetter, gjerne ved hjelp av rekvisittene fra eventyret, til at barna gjenskaper eventyret eller deler av det i sin egen lek. Dette vil også utvikle barns fortellerkompetanse der rekvisittene og den voksne kan fungere som dialogstøtte.

Eventyr er en undervurdert og kanskje litt glemt kulturskatt vi har som hjelper barn med så mangt:

- å utvikle sin forestillingsevne

- stimulerer tanker og språket

- å finne mening i tilværelsen

- å danne sin identitet

Er ikke det gode grunner til å fortelle eller lese mer eventyr?

Og snipp, snapp, snute er dette innlegget ute.

Lydbøker

Lydbøker er et veldig bra alternativ til tv! 

Det trenges litt "trening" til å finne roen og konsentrasjonen for å lytte, så begynn gjerne med korte historier. Men etterhvert kan barna - og voksne - sitte lenge og høre på en spennende fortelling. 

Her er det profesjonelle skuespillere som leser inn teksten med den rette intonasjonen. Det kan bli ganske artig når de fargelegger de forskjellige karakterene med stemmen sin eller ved bruk av dialekter.

Jenta mi hører på lydbok (4 år)

Barn har den gilde evnen til å kunne lytte og sysle med noe annet samtidig - som å tegne, bygge lego eller leke med togbanen. Likevel er de i dyp konsentrasjon og tåler ikke særlig annen støy som overdøver lydboken. Ikke støvsug mens barn hører en fortelling, vis barnet respekt og anerkjenn den nyttige sysselsettingen det holder på med. For ved å lytte trener barnet konsentrasjonsevnen, det danner seg indre bilder på bakgrunn av historien det hører og får dermed en rikere fantasi og kreativitet og nye ideer til leketemaer. Ved å høre fortellinger lærer barn å ta en annens perspektiv, det lærer om følelser, hendelsesforløp og fortellerteknikker.

Lydbøker er geniale på lange bilturer, enten barna sitter med øretelefoner eller man finner litteratur som også fenger de voksne i forsete. Her kan jeg anbefale bøkene til Astrid Lindgren eller Roald Dahl som lydbok. "Tonje Glimmerdal" skrevet og lest på nydelig nynorsk av Maria Parr er også absolutt å anbefale! 

Vår familie, inkludert far og lillesøster i førskolealder, har storkost seg med "Dustedagbøkene" av Rachel Renee Russell. Innleseren Silje Storstein er en helt genial høytleser som gir de forskjellige karakterene mye liv. Historiene er nok ganske flate og "amerikanske" men det er masse humør i fortellingene om Nikki og erkefienden MacKenzie.

"Superbitchene" av Audhild Solberg, lest av Hedda Sandvig, er en annen favoritt. Her følger man Anne-Bea som har albinisme og strever med sin svaksynthet og annerledeshet. 

Det som fascinerer meg er hvordan barn kan fordype seg i det ene bildet på lydbokens 'cover' i lang tid mens de lytter til fortellingen, det er nærmest som om de dypdykker inn i bildet. Jeg kan faktisk huske det fra min egen barndom, favorittplaten var "Snøhvitt" og jeg blir fremdeles glad når jeg ser forsidebildet til langspillplaten. 

De vanskelige temaene...

"Mamma, NN (assistenten i klassen) sitter i fengsel fordi han hadde bilder av nakne barn på pc'en sin! Stakkars NN,  jeg savner ham. Han var så morsom å leke med." 

Slik kom jenta mi, 6 år gammel, hjem fra skolen en dag. Jeg følte meg helt hjelpesløst, hvordan skulle jeg ta vare på mitt barn i denne absurde situasjonen?

'Sesam Sesam' av Gro Dahle,
 illustrert av Kaia Dahle Nyhus

I etterkant tenker jeg at hadde vi hatt Dahle/Nyhus sine bøker 'Blekkspruten' og 'Sesam Sesam' til rådighet denne gangen, så hadde jeg hatt et redskap til å forklare hva som var galt med 'å ha bilder av nakne barn'.

Disse to bøkene handler om henholdsvis seksuelle overgrep og pornografi. Vanskelige temaer som mange voksne kvier seg for å ta opp med barn. Men: der voksne leser mellom linjene og tolker, leser barn mer konkret, i hvert fall de som har ingen førstehåndserfaringer med temaene. Berørte barn derimot vil kunne kjenne seg og følelsene igjen. Og de vil ikke bli skremt men føle en form for lettelse, fordi

'Blekkspruten' av Gro Dahle,
illustrert av Svein Nyhus

det finnes noen andre som opplever det samme som dem, de er ikke alene. Her får disse barna et språk til å fortelle om vonde ting, så enkelt som "Slik er det hjemme hos meg også."

Nevnte bøkene burde anses som en gave for nettopp å gi barn kjennskap til det ulovlige. For selv om barn forhåpentligvis ikke har opplevd slik, så får de en gryende forståelse og et språk for hva overgrep er og er dermed bedre rustet i tilfelle de skulle få møte en overgriper. Slike "vanskelige bøker" har dermed også en forebyggende effekt.

Etter hendelsen med den varetektsfengslete assistenten fokuserte skolen enda mer på betydningen av å bestemme over egen kropp. Men dette burde allerede inn i barnehagen! 

Jeg har vært på et gyllent foredrag med Erik Oksavik fra Stine Sofie Stiftelsen (se https://www.stinesofiesstiftelse.no). 

Han oppfordret barnehagene til å snakke med barn om ting som er ulovlige. Barn er opptatt av rett og galt. Alle barn vet for eksempel at det ikke er lov å slå andre barn, men få frem at foreldre heller ikke har lov til å slå barn. 

Videre forklarte Erik Oksavik at barn som kjenner til forplantningsprosessen står bedre rustet mot seksuelle overgrep. Bruk mamma og pappa begrepet for å forklare sex. Det kan gjøres så enkelt som: Mamma har tre hull: prompehull, tissehull og babyhull (kan også gjerne kalles for vagina). Når mamma og pappa skal "sexe" har de tiss mot tiss. Pappa får da en stiv tiss/penis og stikker den inn i mammas vagina, så kommer det hele 300.000 sædceller ("rumpetroll") ut av tissen hans.

Så må det forklares at i Norge må man være voksen for å ha sex/"tiss mot tiss". Noen voksne liker å gjøre det med barn men dette er kjempe ulovlig! Dette fenger barn, og dette kommer de til å huske.

Snakk så med barna om gode, vonde og ulovlige berøringer. Lær barna å bestemme over kroppen sin. Forklar hva voksne har lov til å gjøre med kroppen til barn, f.eks. skifte bleie eller tørke rompa. 

Og vonde hemmeligheter, det er ofte ulovlige hemmeligheter. Her truer de voksne fordi de vet at de har gjort noe ulovlig. Minn barna på at de ansatte i barnehagen er tillitspersoner, dem kan barna fortelle (vonde) hemmeligheter til.

Til slutt ønsker jeg å dele linken til en kort animasjonsfilm vi barnhagelærer-studenter har laget om boken "Blekkspruten". Det var veldig sterkt å lage denne filmen især overgrepsscenen, selv om den bare fremstilles med en playmo figur og en octopus bamse. Men iscenesatt med Svein Nyhus fargekontraster gul-blå og Gro Dahles tekst samt noen lydeffekter ble dette svært uhyggelig. Så vær forberedt på en nærgående opplevelse når du trykker på linken.
https://www.youtube.com/watch?v=fuiKBbgRxRE 

La barna bade i bøker

Gi barn rikelig tilgang til bøker! 

Ha bøker lett tilgjengelige for barn!

Plasser bøker slik at barna lett kan få tak i dem på egen hånd. La dem utforske bøkene og bli glad i dem. Samtidig prøv å si mest mulig 'ja' når barnet ber deg om å lese for det.

Lær barna respekt for bøkene, at de ikke skal tegnes i, slenges fra eller rives. Dette oppnår man lettest ved å være et godt forbilde, at man behandler bøkene litt "andektig" og viser at de er verdifulle.

Ha et godt utvalg av forskjellige sjangre, ikke bare 'vanlige' illustrerte bildebøker, men også eventyr, vrimlebøker, rim og regler, sangbøker, lyrikk, faktabøker, lydbøker...

Pixi bøker

200 Pixi bøker i en kasse.

En veldig rimelige måte å bokstaveligtalt la barn kunne "bokbade" er de rimelige pixi bøkene. Disse måler 10x10 cm og består av 12 oppslag. De er veldig utbredte i Tyskland der de koster bare én Euro og fåes kjøpt i hver bokhandel, i matbutikker og til og med på bensinstasjoner. Også i Sverige og Danmark er de fremdeles lett å oppdrive. 

I Norge har jeg så langt kun funnet slike små bøker med bibelfortellinger (Småfisk-bøkene).

I vår kasse (se bilde) er det drøye 200 pixi bøker av alle sjangre, denne har stått lett tilgjengelig på stuegulvet i 11 år og fylles fremdeles med nye bøker. 

Siden bøkene er så rimelige har vi brukt dem mye som premie etter for eksempel legebesøk, som overraskelse på lange turer, tannfe gave og mye mer. Jeg har alltid med meg noen pixi bøker i håndveska i tilfelle vi må vente på bussen, barna kjeder seg på café eller på venteværelse, i bilkø m.m. 

Og siden bøkene er så rimelige er det ikke så farlig om innholdet ikke fenger eller boka får litt hard medfart.

Biblioteket

Lillesøster på bibliotek, 2 år.

Så må jeg slå et slag for biblioteket. For en gave til folket å kunne låne bøker helt gratis! Og for et utvalg! Vi er stor forbrukere med ukentlige besøk i vårt lokale bibliotek. Og i ferien besøker vi gjerne biblioteker i andre norske byer der vi alltid finner ukjente bøker, låner dem med hjem og kan levere dem tilbake i vårt lokale bibliotek.

Et lite tips: Last inn lånekortet ditt på mobilappen Stocard, da har du det alltid tilgjengelig sammen med mobilen din.

Til slutt vil jeg si at ved å gi barn ei bok i gave så gir man dem samtidig av sin tid til høytlesing, man gir dem nærvær, en felles opplevelse, språkstimulering, mye glede og gode minner.

Lillesøster (7 mnd.) og Jenta mi (4,5 år) tar et bokbad.