Barns favoritt - den voksnes mareritt?

Snødronningen tegnet i 1934

På biblioteket blir lillesøster stadig dratt mot hylla med Disney bøker. Hun får lov til å låne dem med hjem men hun vet at jeg nekter å lese dem. Disse bøkene er basert på Disney filmene, som jeg kan storkose meg med, men bøkene er langt ifra like sjarmerende. Her blir det ofte introdusert et stort persongalleri på ett oppslag, historien er kortet kraftig ned til få tunge, innholdsrike setninger og kan være vanskelig å følge om man ikke kjenner hele fortellingen fra filmen. Stillbildene av karakterene med sine sykelig store øyne og stereotypiske kroppsfasonger i svært kraftige farger virker avskrekkende på meg. Hvilke verdier formidler vi barna når Elsa & co tegnes med syltynn midje, pent oppsatt hår og vakker garderobe som slutter over kneet?

I 2013 skapte Disney den sexy isdronningen Elsa

Dessuten er Disneys versjoner av våre kjære folkeeventyr langt fra originalene. Den "ekte" Rapunsel for eksempel er ingen prinsesse som blir røvet av en heks slik hun blir fremstilt i Disneys film "To på rømmen", hun blir gitt bort av sine allminnelig foreldre i bytte mot rapunsel-salat som moren begjærer. 

Barnas idol isdronningen Elsa har også lite til felles med H.C.Andersens snødronning som ingen barn ville sympatisere med. Selv om jeg som nevnt før synes flere av Disneys eventyr filmer er sjarmerende, så er det synd at Disney formidler vår folkeeventyrskatt på en slik forvrengt måte.  

Så skal jeg nevne en annen favoritt lillesøster har og som jeg sliter veldig med og nærmest gir meg mareritt, og det er Knut Nærums "Barnepolitiet", illustrert av Bjørn Ousland, utgitt i 2004. 

En bok som gir meg mareritt.

Boka omhandler et svært aktuelt tema nemlig omsorgssvikt og festing med mye bråk i hjemmet. Men hovedpersonen Terje får hverken hjelp av læreren, politiet eller det såkalte barnepolitiet. Nummeret til barnepolitiet som oppgis i boken - 800 33 321 - er faktisk det reelle nummeret til Røde Kors sitt kontakttelefon for barn og unge  https://korspaahalsen.rodekors.no/om-oss/ 

Ifølge nettsiden får barn og unge her snakke med en voksen de kan stole på, her kan de fortelle om det som er vondt og vanskelig. Men slik går det ikke i boken.

Alt blir bare verre for Terje og istedenfor hjelp fører tiltakene til barnemishandling og søvntortur. Til slutt finner gutten selv en løsning. Historien og de utfyllende illustrasjonene er så hårreisende og fælt at det selvfølgelig skal være ren fantasi fra bakvendtland. Men til meg gir fortellingen ingen håp, barnet blir sviktet av alle voksne rundt seg.

Jeg har lånt boka flere ganger, for det ene fordi lillesøster stadig finner frem til den i hyllene, for det andre fordi jeg vil finne ut hva det er med denne boka, hvorfor liker barn historien og hvorfor misliker jeg den så sterkt?

Det er forresten ikke bare jeg som misliker boken, også hunden vår, som aldri har ødelagt noen leker eller sko e.l., har gnagd i stykker et av eksemplarene fra biblioteket - og boka fåes ikke kjøpt lenger. Jeg må innrømme at straffegebyret på 200 kr har jeg betalt uten vrede eller dårlig samvittighet. Jeg liker boka fremdeles ikke.

Det var en gang...

Fra Snøhvit

"Det var en gang en konge og en dronning som ingen barn hadde, og det var en slik stor sorg for dem. En dag satt dronningen ved vinduet sitt og sydde. Det snødde ute og vindusposten var av glinsende sort tre. Plutselig stakk dronningen seg i fingeren, og da hun straks så det røde blodet, sa hun: Å, om jeg kunne få en datter som var så rød som blod, så hvit som sne og så sort som ibenholt."

Dette er mitt favoritteventyr! Hvor mange ganger jeg har hørt det som barn, tro?

Eventyr fenger barn, det gir dem både fantasi og livsmot! 

På et trygt fang tåler barn å høre om nifse troll, slemme stemødre og skumle hekser som vil spise barn. De lærer å mestre frykten samtidig som de fryder seg over Askeladdens flaks og prinsessens hell. Eventyr garanterer for at det gode alltid vinner til slutt! Karakterene er tydelig svart-hvit preget og det er lett for barnet å identifisere seg med helten og oppdage tidlig hvem som er den slemme som må beseires. 

Askeladden og trollet, av Carl Larsson

Den klassiske eventyrhelten eller -prinsessen er intet over- menneskelig, modig vesen til å begynne med slik det er blitt med moderne superhelter som X-man eller Superman som ofte har medfødte superkrefter.

Den opprinnelige Askeladden var alltid yngst, troskyldig og naiv. Men ved å være nysgjerrig og uredd for det fremmede vokser han seg til å være klokere og modigere enn alle andre. Da er det lett å skjønne at barn identifiserer seg med den minste, det blir oppmuntret til å våge for å lykkes. Hvis barnet klarer å overføre dette til sitt eget liv så gir dette livsmot!

Selv er jeg vokst opp med Grimms Eventyr. Det er også disse vi har videreformidlet til våre barn. Jeg må innrømme at jeg delvis var sjokkert av eventyrenes grusomheter. Pixi boken med Grimms 'Bror og søster' syntes jeg som mor var så voldsom at jeg kastet den... 

Eventyr er best om de fortelles - uten manus og med stor innlevelse. Se eventyret foran ditt indre når du forteller det, beskriv hvordan omgivelsene ser ut og lukter, hva helten føler og hvor grufull motstanderen hans er. Ha øyekontakt med ditt publikum, bruk hele stemmeregisteret og legg inn megetsigende pauser. Slik kan barnet danne seg rike bilder i sitt eget hode.

forteller terninger

Barn kan også fryde seg når man dikter opp nye eventyr, her kan forteller-terninger være til god hjelp og sette igang fantasien hos både store og små.

Jeg husker godt mormors moderne versjon av 'Rødhette' som hun måte fortelle om og om igjen, der lille Rødhette skulle ut og kjøpe seg en is, men da hun sprang over veien etter isbilen ble hun  påkjørt og måtte på sykehus. 

Pappa og jenta mi (3 år) leser eventyr.

Ved høytlesing av eventyr fra bildebøker tar jeg først et kritisk blikk på ikonoteksten: hvor god er samspillet mellom ordene og bildene? Formidles de samtidig og utfyller de hverandre? Svært ofte har eventyrbøker mye skreven tekst, også et stort bilde på hele neste oppslag. Barn trenger å kunne se bildet samtidig som de hører fortellingen, ellers kan man like godt la være å vise bildet. (I det minste må bildet vises så lenge som barnet krever.) Men egentlig så har de klassiske eventyrene et så rikt bildespråk at illustrasjoner er tilnærmet overflødige og skaper bare multimodal redundans, det vil si skrift og bilde formidler det samme men riktignok på forskjellige måter. 

En veldig fin måte å formidle eventyr på i barnehagen er å dramatisere det for barna. Ved å kle seg ut og levendegjøre eventyret kommer man tett inn på barna og hjelper dem til å holde konsentrasjonen.  Etterpå kan den voksne fungere som igangsetter, gjerne ved hjelp av rekvisittene fra eventyret, til at barna gjenskaper eventyret eller deler av det i sin egen lek. Dette vil også utvikle barns fortellerkompetanse der rekvisittene og den voksne kan fungere som dialogstøtte.

Eventyr er en undervurdert og kanskje litt glemt kulturskatt vi har som hjelper barn med så mangt:

- å utvikle sin forestillingsevne

- stimulerer tanker og språket

- å finne mening i tilværelsen

- å danne sin identitet

Er ikke det gode grunner til å fortelle eller lese mer eventyr?

Og snipp, snapp, snute er dette innlegget ute.

Lydbøker

Lydbøker er et veldig bra alternativ til tv! 

Det trenges litt "trening" til å finne roen og konsentrasjonen for å lytte, så begynn gjerne med korte historier. Men etterhvert kan barna - og voksne - sitte lenge og høre på en spennende fortelling. 

Her er det profesjonelle skuespillere som leser inn teksten med den rette intonasjonen. Det kan bli ganske artig når de fargelegger de forskjellige karakterene med stemmen sin eller ved bruk av dialekter.

Jenta mi hører på lydbok (4 år)

Barn har den gilde evnen til å kunne lytte og sysle med noe annet samtidig - som å tegne, bygge lego eller leke med togbanen. Likevel er de i dyp konsentrasjon og tåler ikke særlig annen støy som overdøver lydboken. Ikke støvsug mens barn hører en fortelling, vis barnet respekt og anerkjenn den nyttige sysselsettingen det holder på med. For ved å lytte trener barnet konsentrasjonsevnen, det danner seg indre bilder på bakgrunn av historien det hører og får dermed en rikere fantasi og kreativitet og nye ideer til leketemaer. Ved å høre fortellinger lærer barn å ta en annens perspektiv, det lærer om følelser, hendelsesforløp og fortellerteknikker.

Lydbøker er geniale på lange bilturer, enten barna sitter med øretelefoner eller man finner litteratur som også fenger de voksne i forsete. Her kan jeg anbefale bøkene til Astrid Lindgren eller Roald Dahl som lydbok. "Tonje Glimmerdal" skrevet og lest på nydelig nynorsk av Maria Parr er også absolutt å anbefale! 

Vår familie, inkludert far og lillesøster i førskolealder, har storkost seg med "Dustedagbøkene" av Rachel Renee Russell. Innleseren Silje Storstein er en helt genial høytleser som gir de forskjellige karakterene mye liv. Historiene er nok ganske flate og "amerikanske" men det er masse humør i fortellingene om Nikki og erkefienden MacKenzie.

"Superbitchene" av Audhild Solberg, lest av Hedda Sandvig, er en annen favoritt. Her følger man Anne-Bea som har albinisme og strever med sin svaksynthet og annerledeshet. 

Det som fascinerer meg er hvordan barn kan fordype seg i det ene bildet på lydbokens 'cover' i lang tid mens de lytter til fortellingen, det er nærmest som om de dypdykker inn i bildet. Jeg kan faktisk huske det fra min egen barndom, favorittplaten var "Snøhvitt" og jeg blir fremdeles glad når jeg ser forsidebildet til langspillplaten. 

De vanskelige temaene...

"Mamma, NN (assistenten i klassen) sitter i fengsel fordi han hadde bilder av nakne barn på pc'en sin! Stakkars NN,  jeg savner ham. Han var så morsom å leke med." 

Slik kom jenta mi, 6 år gammel, hjem fra skolen en dag. Jeg følte meg helt hjelpesløst, hvordan skulle jeg ta vare på mitt barn i denne absurde situasjonen?

'Sesam Sesam' av Gro Dahle,
 illustrert av Kaia Dahle Nyhus

I etterkant tenker jeg at hadde vi hatt Dahle/Nyhus sine bøker 'Blekkspruten' og 'Sesam Sesam' til rådighet denne gangen, så hadde jeg hatt et redskap til å forklare hva som var galt med 'å ha bilder av nakne barn'.

Disse to bøkene handler om henholdsvis seksuelle overgrep og pornografi. Vanskelige temaer som mange voksne kvier seg for å ta opp med barn. Men: der voksne leser mellom linjene og tolker, leser barn mer konkret, i hvert fall de som har ingen førstehåndserfaringer med temaene. Berørte barn derimot vil kunne kjenne seg og følelsene igjen. Og de vil ikke bli skremt men føle en form for lettelse, fordi

'Blekkspruten' av Gro Dahle,
illustrert av Svein Nyhus

det finnes noen andre som opplever det samme som dem, de er ikke alene. Her får disse barna et språk til å fortelle om vonde ting, så enkelt som "Slik er det hjemme hos meg også."

Nevnte bøkene burde anses som en gave for nettopp å gi barn kjennskap til det ulovlige. For selv om barn forhåpentligvis ikke har opplevd slik, så får de en gryende forståelse og et språk for hva overgrep er og er dermed bedre rustet i tilfelle de skulle få møte en overgriper. Slike "vanskelige bøker" har dermed også en forebyggende effekt.

Etter hendelsen med den varetektsfengslete assistenten fokuserte skolen enda mer på betydningen av å bestemme over egen kropp. Men dette burde allerede inn i barnehagen! 

Jeg har vært på et gyllent foredrag med Erik Oksavik fra Stine Sofie Stiftelsen (se https://www.stinesofiesstiftelse.no). 

Han oppfordret barnehagene til å snakke med barn om ting som er ulovlige. Barn er opptatt av rett og galt. Alle barn vet for eksempel at det ikke er lov å slå andre barn, men få frem at foreldre heller ikke har lov til å slå barn. 

Videre forklarte Erik Oksavik at barn som kjenner til forplantningsprosessen står bedre rustet mot seksuelle overgrep. Bruk mamma og pappa begrepet for å forklare sex. Det kan gjøres så enkelt som: Mamma har tre hull: prompehull, tissehull og babyhull (kan også gjerne kalles for vagina). Når mamma og pappa skal "sexe" har de tiss mot tiss. Pappa får da en stiv tiss/penis og stikker den inn i mammas vagina, så kommer det hele 300.000 sædceller ("rumpetroll") ut av tissen hans.

Så må det forklares at i Norge må man være voksen for å ha sex/"tiss mot tiss". Noen voksne liker å gjøre det med barn men dette er kjempe ulovlig! Dette fenger barn, og dette kommer de til å huske.

Snakk så med barna om gode, vonde og ulovlige berøringer. Lær barna å bestemme over kroppen sin. Forklar hva voksne har lov til å gjøre med kroppen til barn, f.eks. skifte bleie eller tørke rompa. 

Og vonde hemmeligheter, det er ofte ulovlige hemmeligheter. Her truer de voksne fordi de vet at de har gjort noe ulovlig. Minn barna på at de ansatte i barnehagen er tillitspersoner, dem kan barna fortelle (vonde) hemmeligheter til.

Til slutt ønsker jeg å dele linken til en kort animasjonsfilm vi barnhagelærer-studenter har laget om boken "Blekkspruten". Det var veldig sterkt å lage denne filmen især overgrepsscenen, selv om den bare fremstilles med en playmo figur og en octopus bamse. Men iscenesatt med Svein Nyhus fargekontraster gul-blå og Gro Dahles tekst samt noen lydeffekter ble dette svært uhyggelig. Så vær forberedt på en nærgående opplevelse når du trykker på linken.
https://www.youtube.com/watch?v=fuiKBbgRxRE 

La barna bade i bøker

Gi barn rikelig tilgang til bøker! 

Ha bøker lett tilgjengelige for barn!

Plasser bøker slik at barna lett kan få tak i dem på egen hånd. La dem utforske bøkene og bli glad i dem. Samtidig prøv å si mest mulig 'ja' når barnet ber deg om å lese for det.

Lær barna respekt for bøkene, at de ikke skal tegnes i, slenges fra eller rives. Dette oppnår man lettest ved å være et godt forbilde, at man behandler bøkene litt "andektig" og viser at de er verdifulle.

Ha et godt utvalg av forskjellige sjangre, ikke bare 'vanlige' illustrerte bildebøker, men også eventyr, vrimlebøker, rim og regler, sangbøker, lyrikk, faktabøker, lydbøker...

Pixi bøker

200 Pixi bøker i en kasse.

En veldig rimelige måte å bokstaveligtalt la barn kunne "bokbade" er de rimelige pixi bøkene. Disse måler 10x10 cm og består av 12 oppslag. De er veldig utbredte i Tyskland der de koster bare én Euro og fåes kjøpt i hver bokhandel, i matbutikker og til og med på bensinstasjoner. Også i Sverige og Danmark er de fremdeles lett å oppdrive. 

I Norge har jeg så langt kun funnet slike små bøker med bibelfortellinger (Småfisk-bøkene).

I vår kasse (se bilde) er det drøye 200 pixi bøker av alle sjangre, denne har stått lett tilgjengelig på stuegulvet i 11 år og fylles fremdeles med nye bøker. 

Siden bøkene er så rimelige har vi brukt dem mye som premie etter for eksempel legebesøk, som overraskelse på lange turer, tannfe gave og mye mer. Jeg har alltid med meg noen pixi bøker i håndveska i tilfelle vi må vente på bussen, barna kjeder seg på café eller på venteværelse, i bilkø m.m. 

Og siden bøkene er så rimelige er det ikke så farlig om innholdet ikke fenger eller boka får litt hard medfart.

Biblioteket

Lillesøster på bibliotek, 2 år.

Så må jeg slå et slag for biblioteket. For en gave til folket å kunne låne bøker helt gratis! Og for et utvalg! Vi er stor forbrukere med ukentlige besøk i vårt lokale bibliotek. Og i ferien besøker vi gjerne biblioteker i andre norske byer der vi alltid finner ukjente bøker, låner dem med hjem og kan levere dem tilbake i vårt lokale bibliotek.

Et lite tips: Last inn lånekortet ditt på mobilappen Stocard, da har du det alltid tilgjengelig sammen med mobilen din.

Til slutt vil jeg si at ved å gi barn ei bok i gave så gir man dem samtidig av sin tid til høytlesing, man gir dem nærvær, en felles opplevelse, språkstimulering, mye glede og gode minner.

Lillesøster (7 mnd.) og Jenta mi (4,5 år) tar et bokbad.

Kan du lese bok für mich - om flerspråklighet

Som nevnt i mitt første innlegg så er mine barn tospråklige. 

Min mann og jeg kom fra Tyskland - hver for oss - som arbeidsinnvandrere med spisskompetanse.

Hjemme prater vi utelukkende tysk, det språket som er vårt følelsesspråk. Norsk fikk barna møte allerede i løpet av sitt første leveår på bl.a. babysang, mødregruppe, babysvømming, på butikken og ved vennebesøk - til de ved ett års alder begynte i barnehage. De kan dermed kalles simultan flerspråklige.

Jenta mi (2 år) og pappa

Jenta mi snappet fort opp enkle norske ytringer som 'se det' og 'ha det'. Allerede ved 22 måneder kom hun med sin første lille fortelling: "uææ, uææ, Tine, mann" som hun fortalte med stor innlevelse i flere uker og handlet om hennes venninne Martine som hadde slått seg, gråt og ble trøstet av sin pappa.

Likevel fikk jenta mi problemer i barnehagen ved 24 måneders alder, hun fikk jevnlige skriketokter og en spesialpedagog ble tilkalt. Hun konkluderte med noe svak grovmotorikk. 

I etterkant vil jeg påstå at det dreide seg om jentas manglende evne til å gjøre seg forstått. 

Tre måneder (2 1/4 år) senere hadde hun tilegnet seg mange ord med en interessant blanding av tysk og norsk: mens hun sa de fleste substantiver på tysk, uttrykket hun verbene på norsk - kanskje fordi disse ikke må bøyes på det norske språket?? Smart!

Ved 2 1/2 år pratet hun i hele setninger og kunne skille mellom sine to språk som hun senere kalte for "vårt språk og norsk". 

Lillesøster klarte seg bedre ved barnehageoppstart, hun var flinkere til å gjøre seg forstått selv uten et verbalt språk. Ved 2 1/4 års alder hadde hun 2-3 ords ytringer men blandet språkene frem til 2 3/4 års alder: "Lillesøster ikke mag das nicht." ("Jeg liker det ikke.") Egentlig en veldig smart måte for å være sikker på at barnehagepersonalet skulle forstå! 

Lillesøster kalte språkene sine for "det vi snakker hjemme og barnehagespråket".

Jeg vil påstå at mine barn har fått et rikt språk gjennom mye høytlesing og sang, en sterk fortellekultur hjemme hos oss der de har møtt et rikt vokabular samt mange førstehåndserfaringer med rom for undring og tilføring av kunnskap på en barnevennlig måte. 

bilde: google

Cummins isfjellmodell om den tospråklige situasjonen forklarer godt hvordan barn - og voksne - drar nytte av sin flerspråklighet: Mens det på overflaten er uttaleferdigheter, ordforråd og grammatiske ferdigheter som er synlige for hvert av språkene, så er de underliggende strukturene felles, nemlig begrepsforståelse, dialogferdigheter, tekst- og skriftspråk-

kompetanse, førforståelse m.m.

Barn drar stor nytte av å være sterk på sitt morsmål, i tillegg gir flerspråklighet bl.a. større metalingvistisk oppmerksomhet, altså kunnskap om og evnen til å kunne reflektere over språk.

En yndet språklek hjemme hos oss er "Teekesselchen", kjent som "tepott" på norsk, som dreier seg om homonymi eller "forvekslingsord". Lillesøster har vært med på det fra fire års alder, først med enkle homonymer som 'kivi' der hun forklarte at "første tepott er en frukt og andre tepott er en fugl". Med to språk til rådighet har vi opparbeidet oss et stort repertoar av slike tepotter.  Jeg har observert at (skole-) barn som ikke er vant til denne type språkleken, strever - antagelig pga manglende metaspråklig bevissthet. 

Oma (farmor) leser for jenta mi og lillesøster.
Jenta mi har bedt ALLE om å lese for henne,
den holdningen smittet rask over på lillesøster.

Til slutt litt om overskriften "Kan du lese bok für mich" og språkblanding. Slik kodeveksling forekommer fremdeles i vår familie, både blant barna som nå er i skolealder og oss foreldre. 

Vi bruker mest intrasenstensiell veksling der man veksler språk innad i samme setning. Dette er faktisk krevende og forutsetter gode språkkunnskaper i begge språk. Årsaken er som regel at vi ikke kommer på det rette tyske ordet i farta eller at vi rett og slett ikke kjenner til det! (f.eks. tinglysning eller mobbeombud).

Men: Vi bruker aldri vårt morsmål eller kodeveksling for å ekskludere andre. Det var jenta mi allerede tydelig på ved fem års alder da hun forlangte at vi alltid skulle prate norsk når nordmenn er til stede. Samtidig gav hun tydelig beskjed til lillesøster at "her hjemme snakker vi tysk!" 

Bokormbabyer

Ikke vent med å innføre barn i bøkenes fantastiske verden!

Babyer begynner å feste blikket ved 4-6 ukers alder men da har de foreløpig svært utydelig syn pga sine litt for korte, langsynte øyne.

Fra 3-4 måneders alder begynner barn å akkommodere, dvs krumme linsen for å se skarpere. De har fremdeles nedsatt syn og interesserer seg mest for ansikter, mønstre og ting i bevegelse. 

(For mer informasjon se https://www.sansetap.no/smabarn-syn/om/synsutvikling/)

Lillesøster, snaue 3 mnd gammel

Med min bakgrunn som ortoptist - en profesjonsutdanning innen    skjeling, samsyn og synsutvikling - har jeg ikke nølt med å introdusere bøker for mine barn allerede før fylte tre måneders alder. Da har vi "prate-lest" tøybøker med tydelige mønstre,  former og kontraster og gjerne et speil i der barnet kan se enten seg selv eller omsorgspersonen. Det har vært koselige stunder som jeg ikke vil være forut!

Jenta mi, 3 mnd. gammel

Noen gode råd når vi leser for de aller yngste barna:

• Få til mange lesestunder og start med å bare fortelle ut fra bildene i boka. Bruk gjerne lydmalende ord som møøø, mmm, brm-brm
• Bruk stemmen din og les med innlevelse og entusiasme. Husk pauser.
• Ikke bla for fort til neste oppslag, gi babyen tid til å koble synsinntrykket med stemmen din. 
• Les de samme bøkene om og om igjen og vis gjensynsglede sammen med barnet.

Bakgrunnen for bokormbarna og bloggeren Pamela Friede

Hei på deg,

Bilde: colourbox

jeg heter Pamela Friede er på vei til å bli barnehagelærer og denne bloggen oppretter jeg i forbindelse med fordypningsfaget "Språk, litteratur og nye medier i barnehagen".

Jeg har to barn som er blitt skikkelige bokormer allerede i barnehagealder. I det følgende kaller jeg dem for "Jenta mi" som nå er 11 år og "Lillesøster" som er 7 år gammel. Dem ønsker jeg å reflektere over i denne bloggen.

Som bakgrunnsinformasjon kan det være nyttig å vite at jentene vokser opp tospråklig. 
Det snakkes så godt som utelukkende tysk hjemme hos oss. 
Barna begynte i norsk barnehage ved ett års alder og kan dermed kalles for simultan flerspråklig.

Både min mann og jeg er akademikere og vi har vel rundt 30 hyllemeter med bøker hjemme. Men: Barna har sett oss sjeldent med en "voksenbok" i hendene gjennom barnehageårene, til dette strakk småbarnstiden ikke til.
Så, hvordan ble våre døtre så genuint interessert i bøker?
Dette - og annet - skal denne bloggen handle om.

Bloggeren Pamela Friede med sine to bokormer