mandag 13. mai 2019

Tegn-til-tale som støtte til språkutviklingen 0-3 år

Tegn-til-tale er en metode for å fremme og støtte kommunikasjon og språkutvikling. Det var opprinnelig tenkt som et hjelpemiddel for personer som av ulike årsaker har problemer med å kommunisere (f.eks. barn med Down syndrom, cerebral parese eller barneautisme). I nyere, norsk tid er det blitt større aksept for å bruke tegn-til-tale også med funksjonsfriske barn for å stimulere språkutviklingen. Tegn-til-tale fungerer som et supplement til talespråket der målet er å utvikle et selvstendig talespråk etter hvert.

Fra 'Tegnordbok - se hva jeg sier'
Barn er innstilt på å kommunisere fra fødselen av, og kommunikasjonen består blant annet av gester, mimikk og kroppsspråk. Ved å bruke faste tegn parallelt til tale, tydeliggjør man budskapet sitt. Barnet oppfatter det som sies ikke bare akustisk men også visuelt og taktilt og kan dermed bruke flere sanser til å bearbeide og forstå innholdet. Bruk av tegn gir barn muligheten til å kommunisere tidligere og bedre med sine nærpersoner. 
Studier har vist at små barn, som kan uttrykke seg med tegn, gråter mindre. De opplever mestring og kan lettere inngå i sosialt samspill. 
Når voksne anvender tegn-til-tale for å kommunisere med barn endrer de samtidig sin talemåte på en språkfremmende måte: taletempoet senkes, de snakker tydeligere, bruker kortere setninger og vektlegger det essensielle samtidig som de gir barn mer responstid. Dette stimulerer barnets lytteferdigheter og konsentrasjonsevne.

Fra 'Tegnordbok - se hva jeg sier'
For at man skal lykkes å fremme språket ved hjelp av tegn-til-tale, trenger barnet et støttende miljø som tar i bruk tegn i naturlige, daglige situasjoner. I starten bruker man kun tegn til de viktigste ordene i talen, på det som man vet barnet opplever som meningsfylt og motiverende, f.eks. tegn for 'melk', 'mer', 'ferdig', 'sove'. Er man usikker på et tegn kan man bruke peking eller gester. 
Tidlig oppstart av tegnbruk kan være et viktig bindeledd fra førspråklig kommunikasjon over til talespråket. Men selv om det anbefales å starte tidlig, er det aldri for sent å begynne med tegn i språklæringsfasen. Det kreves dog ofte en del tålmodighet før barnet selv knekker koden og tar i bruk tegn. Det anbefales å fortsette med tegnbruk selv om barnet har kommet i gang med talen. Tegn vil fremdeles hjelpe barnet med innlæring av nye begreper, språklige strukturer og repetisjon.

Fra 'Tegnordbok - se hva jeg sier'
Tegn-til-tale anbefales også som støtte til barn med annet morsmål enn norsk. Hvis tegnene brukes både i barnehagen og i barnets hjem, kan de fungere som bro mellom barnets to ulike språkverdener. Tegn som kommunikasjonsmiddel kan gi flerkulturelle barn en lettere tilgang til lek og fellesskapet enn talespråk. 
Studier har vist at tegn-til-tale brukt fra elleve måneders alder har positiv effekt på barnets ekspressive språkbruk, ordforråd og syntaktisk utvikling målt ved to og tre års alder. Dette er gode grunner til å ta i bruk tegn-til-tale som støtte i småbarns språkutvikling selv om det ikke foreligger bekymringer iht språket.


Hva finnes av hjelpemidler?
Bøker
- Moriggi og Fiske: 'Tegnordboka – se hva jeg sier' og 'La hendene snakke' (for skolen)
- Lommetegn
- Lillevik: 'Klart jeg kan' og 'Skoleklart'
- Statped: 'Mine tegn: Babyboka', 'Mine tegn i barnehagen' og 'Mine tegn: Skolestart'
- Norges Døveforbund: 'Babytegn'
- bildebøker ’Tusen ting jeg tenker på’/ ’Tusen tegn jeg tenker på’ www.2-tusen.no  


Sangkort

Spill
'Tegn Myggen og knottene' (tegnspill: dyrelotto, svarte per, memory, tallinje, temaplakat)

Nettsteder
www.tegnordbok.no
www.minetegn.no
www.ettskrittforan.no
www.2-tusen.no  (Meg og familien min, kroppen, følelser, bursdag, noe å gjøre (verb), på skolen, bokstaver, fargene, førmatematiske begrep, livslinje, nasjonaldager, årstidene, eventyr, musikk, dyr, i byen/butikken, Norge og Norden, miljø og forurensning, sykehus/ tannlege, jul)
Tegn wiki 
https://no.signwiki.org/index.php/Hovedside
Tegn på andre språk: 
https://www.spreadthesign.com/en.gb/search/

Apper
- Brage lager grimaser
- Bursdagsgaven
- TegnTilTale
- tegnordbok1000

torsdag 28. mars 2019

Ulven må dø ellers gir ikke eventyr barn livsmot. - Om misforstått snillisme i moderne eventyrversjoner

Forleden overvar jeg en samlingsstund der en kollega leste 'Rødhette' fra boken "Klassiske eventyr for barn" som er blitt utgitt i 2017. Hun sørget for at alle barna kunne se de store og flotte bildene i boka og leste med herlig innlevelse.  
Men så skjedde det noe, til min store forskrekkelse spiste ulven hverken Bestemor eller Rødhette. Den gamle gjemte seg i skapet og jenta klarte å løpe fra ulven. Det var heller ikke jegeren som kom for å skyte udyret men en tømmerhugger som jaget ulven for dør og inn i skogen. Og snipp snapp snute var eventyret ute.

Ulven jages bort av en tømmerhugger, bildet er tatt fra boken "Klassiske eventyr for barn"

Tenk, ulven er fremdeles i livet der ute i skogen! Der Rødhette må gå for å komme seg hjem. Har forfatteren av denne eventyrversjonen tenkt over hvilke signaler dette gir til barn? De må jo bli livredde! Poenget med eventyr er jo nettopp at alt er svart-hvit, godt mot ondt. Og det gode seirer alltid til slutt. 

Ifølge den tyske barnepsykologen Charlotte Bühler samsvarer denne svart-hvite eventyrformen med barns bevissthet og kognitive utviklingsnivå. I det hun kaller den typiske eventyralderen, fire til tolv år, klarer barn ennå ikke helt å skille mellom fantasi og virkelighet. De forstår verden i motsetningspar og enkle kategorier (godt-ondt). 
Den østerrikske psykologen Bruno Bettelheim supplerer at små barn er avhengige av å dele verden i slike motsetninger for å kunne skape struktur i en for dem ellers kaotiske virkelighet.  Ved å holde med den snille Rødhetta, som skal besøke den syke bestemora si med kake og blomster, kan barnet lære om empati og stillingtaken for "det gode".  Den glupske ulven derimot er tydelig slem. Barn får en gryende moralsk dømmekraft ved å ta parti med Rødhette, de lærer om medlidenhet og mot. 

Søren Kirkegaard skrev allerede i 1837 at barn i løpet av sin utvikling trenger eventyrets uhygge og spenning for å bearbeide angsten som bor i oss. Han advarte da samtidig om barneeventyr som var for tannløse og søte. Dette sa han altså 180 år før ovennevnte Rødhette versjonen.
Den dagen i dag er forskere (Eide & Bettelheim) enige med Kirkegaard om at angsten og gruen allerede er i barnet. Gjennom de onde skikkelsene i eventyr, slik som ulven, får disse onde følelsene et ansikt. De blir synlige, håndterlige og lar seg bekjempe. Men da må ulven dø til slutt, ellers forbli angsten i barnet!
Den døde ulven i Rødhette,
tegnet av Eva Scherbarth, 1983

Det er en misforstått snillisme av de voksne som jager ulven ut i skogen og lar ham overleve i vår tid preget av harmonisering. Eller handler det om de voksnes vegring for å møte barns vanskelige følelser? 
Hvorfor er det så viktig for noen voksne å forhindre at barn blir skremt? La barn heller utforske denne eventyrlige frykten i trygge rammer! Slik blir de rustet til å møte og mestre redsel i det virkelige livet. Forutsetningen er dog at de kjenner seg trygge på den gode slutten - at ulven IKKE kommer tilbake. 

Slik må det ende:
[...] Jegeren tok en saks og begynte å skjære opp buken på ulven, som ennå sov som en sten. [...] Men vesle Rødhette hentet straks endel store stener, og med dem fylte hun ulvens mave. Da ulven våknet ville den løpe bort; men stenene var så tunge at den straks falt og slo seg ihjel. Da ble både bestemoren og vesle Rødhette og jegeren vel fornøyd. [...]  

Og snipp, snapp snute er eventyret ute - og barna har fått livsmot!

Rødhette, av Eva Scherbarth, 1983

For videre lesing anbefaler jeg "Muntlig fortelling i barnehagen. En vei til danning, livsmot og literacy" av Fridunn Tørå Karsrud, 2017, Cappelen Damm Akademisk. 

tirsdag 22. januar 2019

Digitale verktøy i språkarbeidet


Mitt inntrykk er at de fleste apper beregnet for barn på markedet er til ren tidsfordriv uten nevneverdig læringsutbytte og er dermed ganske lik de voksnes mediebruk. Riktignok kan også barn ha glede av medier som handler om øyeblikksmagi, om lek, overraskelse og emosjonell tilfredsstillelse. Men til bruk i barnehage burde det velges læringsapper som for eksempel styrker barns språkutvikling. 

Toktok appene fra Cappelen Damm
Med dette innlegget vil jeg komme med en app anbefaling, nemlig samlingsappen  Toktok (Cappelen Damm, 2017), som kom på markedet i 2016 med støtte fra Utdanningsdirektoratet. Formålet med appene er å fremme barns språkutvikling, især ordforrådet og begrepsforståelse.  Appene er blant annet rettet mot barn med annet morsmål enn norsk og inneholder hele 22 støttespråk. Språkutvalget virker veltilpasset de kulturene som er mest utbredt i norske barnehager. Det er ellers enkelt å lese inn nye språk  ved behov eller supplere for eksempel med samisk eller nynorsk. Alle ord i appene kan hentes frem i hvert enkelt språk og fungerer dermed som en ordbok så vel for barn  som for deres foresatte med et annet morsmål enn norsk.
Toktok består av fire apper som kan kjøpes hver for seg eller samlet til en rimelig penge (22 kr/app; 55 kr/alle samlet), og de er fri for reklame.

Toktok Rom kan barn møblere sitt eget rom. Toktok Klær er et påkledningsspill. Disse to appene er beregnet for barn fra tre års alder og oppover. De kan spilles av to barn eller et barn og en voksen sammen og da åpner appene opp for utvikling av barnas samtaleferdigheter om bildene de lager. Estetisk har både Toktok Rom og Toktok Klær fine, klare farger og detaljer. De rommer valgmuligheter som appellerer til både gutter og jenter samt barn med forskjellig hår- og hudfarge slik man skulle forvente av en app med flerkulturelle barn som målgruppe. 

Eksempel fra appen Toktok Rom

Toktok Ord møter barn en bred ordbank i elleve forskjellige kategorier som matvarer, leker, dyr og farger med gode, gjenkjennelige foto. Denne appen passer allerede for de yngste i barnehagen som lærer å prate. Fortellerstemmen, i hvert fall på norsk og engelsk, kunne med fordel ha lest inn ordene på en tydeligere, mer stavelsesfokusert måte, for eksempel ’BA-NA-NER’ fremfor flytende uttalt ’bananer’.

I fjor ble samleappen utvidet med Toktok Bilder der barn kan lage sin egne bildehistorier ved å ta bilder av selv og lese inn egen tekst, dette styrker barns fortellerkompetanse. Det hele kan suppleres med tre forskjellige bakgrunnsmelodier som gir filmen en magisk ramme. Dette kan være en velegnet app for eksempel på tur med de eldste, der barna selv skaper pedagogisk dokumentasjon i fellesskap.  Dette anser jeg som en fengende, digital aktivitet for barn fra fire  års alder og oppover, der barna opptrer som produsenter av en liten film. 

Min vurdering er at Toktok appene er velegnet til det muntlige språkutviklingsarbeidet i barnehagen. De stimulerer til språklig nysgjerrighet, språklig bevissthet og språklig utvikling. Dessuten oppleves de som meningsfulle, moro og gir mestring. 


I tillegg til Toktok appene har jeg utforsket noen andre språklæringsapper:

Sound Touch (Sound Touch Interactive, 2016) er en fin begrepsapp for de aller yngste. Her får barn høre lyder til bilder i forskjellige kategorier, men bildene benevnes ikke. Barnet er avhengig av en støttende voksen for å lære seg tilhørende ord.

Se og si, som er basert på Kari Grossmanns myldrebok, er en interaktiv pekebok med lydstøtte som har muntlig språklæringspotensiale.

Kubbe rydder opp (Gyldendal, 2015) får barn sorteringsoppgaver og på denne måten lærer de om kategorisering. Appen inneholder muntlige så vel som skriftlige elementer.

Puppet pals (Polished Play, 2018) er en mer avansert måte å lage film på enn Toktok Bilder. Her er barn avhengig av å få hjelp fra en voksen.

Språkkista 2 (Aschehoug, 2018) ligner mest på Toktok Ord som omfatter 300 ord på hele 28 språk. En absolutt fordel med Språkkista 2 er at denne appen også styrker barns skriftlige språkutvikling i og med at hvert ord er gjengitt med skriftbilde i de respektive språkene under hvert bilde. Dessuten kan appen utvides med flere bilder og kategorier, dette er ikke mulig i Toktok Ord. Ulempen med Språkkista 2 er prisen på 199 kr, i forhold til  Toktok Ord som koster kun 22 kr.

Bilderesultat for språkkista 2
Eksempel fra appen Språkkista 2, norsk-pashto (for afghanske barn)
  

fredag 4. januar 2019

Går leselyst i arv?

Jeg har ikke lest noen bøker eller forskning om tittelens emnet, om leselyst er arvelig, men jeg har gjort meg noen tanker. Mine to barn er desidert blitt ekte bokormer. 2. og 6. klassinger er de per dags dato. Jenta mi sluker alle bøker hun kommer over på alle språk hun behersker. Også Lillesøster har begynt å lese på tysk på egenhånd i det siste. Som mor og pedagog blir jeg svært glad og lettet over at mine barn er blitt gode lesere og liker å dykke ned i bøkenes fantastiske verden fremfor den digitale verden. 
Men har de arvet lesegleden etter oss foreldre? Neppe. 
Lesevansker er dessverre arvelige, men jeg vil påstå at leselyst påvirkes mest av miljøet - på godt og vondt.

Være et forbilde som lesende voksne uten at barn
opplever de voksnes bøker som oppmerksomhetstyv 
Selv er jeg vokst opp med en mor som har forskanset seg bak sin bok en time hver ettermiddag. Jeg var ofte svært sjalu på disse bøkene. Til gjengjeld har min mor lest for meg hver kveld på sengekanten. Jeg selv er blitt glad i å lese men har bevisst dempet 'bokkonsumet' etter at jeg fikk barn. For når jeg leser blir jeg gjerne så oppslukt at jeg glemmer alt annet rundt meg.
Min søster er likedan, hun leser enormt mye og hun har lest mye for sine barn som er blitt unge voksne nå - og ikke særlig interessert i lesing. Kan det være at de opplevde at bøkene tok mors oppmerksomhet fra dem? At de kjente en enda dypere sjalusi på mors bøker enn jeg gjorde i min oppvekst? 

Men verre enn å fordype seg selv for mye i bøkenes verden er å ikke introdusere barn for bøker i det hele tatt. Som nevnt i tidligere innlegg er høytlesing en viktig del i barns språkutvikling og for senere skoleprestasjoner.
Sliter du som voksen selv med lesing eller leselysten prøv en myldrebok, tegneserie eller lydbok sammen med barnet. Det å ha felles interesse og oppmerksomhet gir barnet gode minner og i beste fall leseglede!

Kunsten er å skape det rette, balanserte miljøet. Å være forbilde som lesende voksen men uten å stjele for mye tid og oppmerksomhet fra barna. Eller overvinne sin egen lesevegring til fordel for barnets fremtid. For det viktigste er å lese mye sammen med barna. Det finnes mye god og spennende barnelitteratur som godt kan erstatte en del voksenlitteratur en periode i livet eller som kan tenne gnisten i en lite leselysten voksen.
Og ikke glemt å prate om bøkene med barna underveis og etterpå, dette er en viktig del av selve leseforståelsen og gir en god og kanskje uforglemmelig leseopplevelse. 
For det er meningsfull tid sammen med sine foreldre barn setter mest pris på.


torsdag 13. desember 2018

Om å skape leseglede!

Hvorfor leser vi voksne i fritiden? Jo, fordi vi har lyst, det gir oss glede.
Hvorfor blir mange barn i barnehagen lest for? Fordi de skal "roes ned" eller slappe av, øve seg på stillesitting eller for å stimulere språkutvikling. Lesing som disiplinering og innpakket læring. Det er ikke slik jeg ønsker barn skal oppleve lesestunden. For meg som for barna skal lesing først og fremst gi glede, det skal generere leselyst!
Og slik står det i Rammeplanen for barnehagen: Barna skal oppleve spenning og glede ved høytlesning.

Men hvordan kan en lesestund gi glede?
Jenta mi - 2,5 år
For det første trenger man en motivert voksen som liker å lese, som bruker sin stemme, mimikk, blikk og får kontakt med barna under lesingen. Slik innlevelse smitter over på barna og gir dem en god leseopplevelse. 
Fokuset må flyttes over fra å lese FOR barn til å lese MED barn. Dette innebærer å legge inn pauser og gi barna tid og rom for innspill. Det er verdifullt å stoppe opp for å undre seg sammen over bilder og verbaltekst i en bok. Men pass på at ikke den voksne styrer den litterære samtalen, det gjør deltakelsen for barn uinteressant. Få frem en intersubjektivitet, der barn og voksen er likeverdige deltakere med felles leseopplevelse.
Og et lite tips: Det er ikke nødvendig å lese boka fra perm til perm, det kan bli en like god opplevelse for barna om man kommer halvveis, men har gitt nok rom for undring og samtale underveis.

For det andre trenger vi bøker som fenger barna, et mangfold av bøker og forskjellige sjangre. Barn trenger bøker som speiler den tiden de lever i. De må kunne identifisere seg med personene og handlingene i bøkene, innholdet må kunne relateres til barnas egen erfaringsverden. Slik blir bøker interessante og meningsfulle, slik vil de berøre barna. Da vil ungene lytte, også snakke om bøkene, spørre, tenke, fabulere, resymere - de vil bruke språket for å uttrykke sine tanker og vips er språkutviklingen i gang!

fra boka 'Liten' av Stina Wirsén
Ved å tilby barn er vidt spekter av temaer sikrer vi barna et bredt vokabular og gir dem et språk til å kunne uttrykke egne følelser med. Kjenner barnet for eksempel boka "Liten" av Stina Wirsén, så har barnet fått et redskap til å uttrykke at det er lei seg, slik som Liten, eller at det er bråk hjemme, slik som hos Liten.
Hvis barn bare får møte tekster med snille, forutsigbare karakterer, kan barnet muligens ikke identifisere seg med dem. Leselysten kan bli ødelagt om vi eksponerer våre barn med lite spennende litteratur.
Litteraturprosjekter i barnehager har vist at barn foretrekker bøker som speiler deres samtid, eldre bøker fenger ikke like mye. Vi voksne må "frigjøre" oss fra de bøkene vi likte da vi var barn og utvide horisonten mot aktuell barnelitteratur. Jeg mener ikke at vi skal slutte med klassikere som "Hakkebakkeskogen" eller Astrid Lindgrens bøker, vi skal ikke snevre inn men utvide vårt bokutvalg. Nyere barnelitteratur er dessverre underrepresentert i barnehager.
Her er biblioteket en ren skattekiste til å finne frem til nyere litteratur. Hold utkikk etter hylla med "nye bøker for barn" eller spør bibliotekaren, de er som regel svært hjelpsomme.

Bøkene: innbydende og lett tilgjengelige
Se nå bibliotekets barnebokavdeling også din egen barnebokhylle hjemme eller i barnehagen for deg. På biblioteket er bøkene lett tilgjengelige, også for de yngste brukerne. Bøkene er innbydende stilt ut, mange med forsidebildet frem slik at barna kan se hvilken bok det dreier seg om og de kan lett få tak i bøkene. Slik skal det være. Bøkene skal være tilgjengelig for barna - de skal selv kunne velge en bok når de selv vil. 
Og til dere som er bekymret for at barna bare skal ødelegge bøkene: Det går an å lære barn bokskikk! Barn må og kan lære seg enkle regler for hvordan man skal behandle bøker.  De kan lære at bøker ikke er leker, at de ikke skal rives eller tegnes i, men at de inneholder spennende historier. Til dette er vi voksne rollemodeller. Når vi leser mye for barna og behandler bøker med
respekt, vil dette smitte over på barna.

Hvis barn skal få en god leseopplevelse, er det helt avgjørende at barna kan se bildene og høre teksten samtidig. Derfor er det best å lese for små barnegrupper. Hvis man skal lese for en hel barnegruppe burde boka vises på storskjerm. Projiser for eksempel bildene på taket og la barna ligge på ryggen, det blir en minnerik lesestund for barna.
Vær generelt litt mer kreativ. Hvorfor skal det for eksempel alltid leses i sofaen? Hva med å lage en liten lesehule under bordet, med noen tepper over og lommelykt inni? Eller ta boka med ut, les i lekehytta, på klatrestativet, under et tre eller en presenning hvis det regner. Lag noe magisk rundt lesestunden, det skaper leseglede!

Er barnet likevel ikke interessert i høytlesning? 
Da har man ikke funnet rett bok eller formidlingsmåte. Ikke alle barn er interessert i de episke bildebøker. Hva med en faktabok, tegneserie, tøysevers, myldrebok, eventyr eller lydbok? Hva er barnet interessert i?
Det kan også være smart å begynne med en førlesningsfase, et første møte med boka der man forbereder barnet på det som kommer, gi det en nyttig førforståelse og forventning. Enten ved å se på bokas peritekster (for-, bak-, innside og tittel) eller ved å bruke noen rekvisitter som beskriver sentrale ord eller karakterer fra boka. Dette er spesielt nyttig for de yngste og flerspråklige barna, slik vil de få større utbytte av fortellingen.
Som nevnt over kan det leses overalt. Og for noen barn er det vanskelig å sitte i ro mens det leses for. La det holde en leke i hånden, eller tegne eller flytte seg rundt deg mens du leser. Er historien spennende vil barnet følge med. Det er vi voksne som ikke alltid får med oss lytteevnen i en urolig barnekropp og avbryter lesingen av den grunn.


Bøker slutter ikke nødvendigvis etter høytlesningen heller. Det finnes et hav av etterlesingsaktiviteter. Hva med å dramatisere handlingen, dra den med inn i lek, eller lage en formingsaktivitet eller en bokoppfølger?! Her må jeg trekke frem Lisa Aisatos "Snokeboka": En flue som snoker på 14 mennesker i en heis. Les den og det vil krible i fingrene dine til å lage en bokoppfølger - "Snokeboka 2" - sammen med barna.

Tenk på disse tipsene neste gang du skal lese for et barn, ha som mål å skape leseglede!

Og prøv å alltid si ja når et barn ber deg om å lese for det. 




mandag 19. november 2018

"Besta og Gofa plasker muntert i badekaret." Om språkleker


Språkleken, å leke med ord, lyder, rim og begreper, har alltid vært en yndet tidsfordriv i min familie, enten i et kjedelig øyeblikk eller på tur i bil eller til fots. Interessen kom fra rundt fem års alder. I det følgende skal jeg presentere en rekke språkleker mine barn elsker. Man må være minst to deltakere, gjerne flere.

Interessen for språkleker begynte med sammensatte ord: postkasse – kassebil – bilbelte – beltespenne – spennende film osv.  Slik blir barna oppmerksomme på at en ting kan bestå av to ord, og av disse kan det lages nye ord.
Så ble det lek med lyder, for eksempel finne ett nytt navn med den siste bokstavlyden av forrige navn: Elin – Nora – Annabell – Lukas – Sofie osv. 
Overdreven uttale og langstrakt  bokstavlyd gjør det enklere å høre seg frem til riktig bokstav. Dette er en god øvelse til å gi barn fonologisk bevissthet, at de oppfatter at tale består av sekvenser av språklyder (fonemer). Senere blir dette nøkkelen til å forstå det alfabetiske prinsippet, at hver lyd (fonem) kan kobles til en bokstav (grafem). Slik fonembevissthet fremmer leseutviklingen.

En annen morsom bokstavlek er noe som følgende: mamma-marsipan, pappa-paprika, lillesøster-limette, jenta mi-jordbær. Også dette trener den fonologiske bevisstheten.
Så kommer alfabetlekene, å finne dyr, frukt, bilmerker fra A til Å: Audi – BMW – Citroen – Dacia osv. Jenta mi ble en kløpper på hunderaser fra A til Å.

Riming skyter fart fra skolestart. Denne forutsetter at barnet klarer å rive seg løs fra ordenes betydning og konsentrerer seg fult og helt på ordets struktur - hvordan det høres ut, hvordan det "smaker i munnen" når det sies: hus - mus - lus - brus.
Her får barnet virkelig trent sin språklige bevissthet, å skille mellom språkets innholds- og uttrykksside. 
Spør du for eksempel barnet "Hva rimer på vann?" og du får svaret 'sand' så er dette et metaspråklig svar, løsrevet fra ordets ("vann") innholdsside. Svarer barnet derimot 'båt' så er dette et referensielt svar, barnet kobler ordenes betydninger til hverandre ("båten er på vannet").

Som nevnt i mitt tidligere innlegg om flerspråklighet ("Kan du lese bok für mich") liker vi å leke med forvekslingsord (homonymi) i min familie, "tepot leken". De første homonymene lillesøster klarte å forklare var 'kivi' og 'tre'. ("Min første tepot er en fugl og min andre tepot er en frukt.") I mer avansert form kan barn godt finne på tepotter som jul/hjul eller kjærlighet (følelse) / kjærlighet (på pinne)

I skolealder, når barn er blitt trygge på språklyder, ordkategorier og fått mer allmenn kunnskap, har vi begynt å leke "by, land, elv" (på tysk "Stadt, Land, Fluss"). Dette er egentlig et skrivespill, men vi har også spilt det muntlig. 
Man blir enige om kategoriene man skal finne ord i, de klassiske er by - land - elv - (fjell) - jentenavn - guttenavn - dyr - plante - yrke. Én sier alfabetet inni seg til den andre sier stopp, den bokstaven man er kommet til gjelder nå, f.eks. 'R': Risør - Romania - Rhinen - Ramona - Reidar - rotte - rips - rørlegger.
(Offisielt gjelder det å bli ferdig fortest mulig og samtidig finne ord som man håper ingen andre har. Poeng per ord fordeles slikt: har to spillere samme ord: 5 poeng, har alle spillere forskjellige ord: 10 poeng, er man eneste som har funnet et ord: 20 poeng).

En ny oppfinnelse i vår familie er en tallordlek som jeg velger å kalle "snipp, snapp, fet vampyr" på norsk (på tysk "Potz, Blitz, fetter Vampir"). Første deltaker teller '1', neste sier '2', neste teller '3' osv til 100. Men: alle tall med 5 erstattes med 'snipp', alle tall med 0 erstattes med 'snapp' og alle tall med to like sifre erstattes med 'fet vampyr', altså: 1, 2, 3, 4, snipp, 6, 7, 8, 9, snapp, fet vampyr, 12 osv. 
Det blir ordentlig morsomt og krever konsentrasjon når man nærmer seg dette: 49, snipp-snapp (50), snipp (51), snipp (52), snipp (53), snipp (54), fet vampyr (55), snipp (56), snipp (57), snipp (58), snipp (59), snapp (60), 61, 62 osv.

Helt på slutten skal jeg presentere språkleken som har vært favoritten i min familie i flere generasjoner nemlig "Oma und Opa plätschern lustig in der Badewanne", fritt oversatt til norsk: "Besta og Gofa plasker muntre i badekaret". Dette er en skriftlig språklek der det trenges minst to, helst tre til fem deltakere som alle kan skrive. Lillesøster er med siden første klasse. Alle får et ark hver som deles i fem kolonner. Første kolonne er  kvinnelig subjekt (”besta”), andre er mannlig subjekt (”gofa”), tredje er verb (”plasker”), fjerde er adverb (”muntre”) og siste kolonne er stedet (”i badekaret”). Alle begynner samtidig og skriver et jentenavn i første kolonne, helst til noen som er godt kjent for alle deltakere (for eksempel ”mormor”), arkene brettes slik at kolonnen blir usynlig og arkene gis til sidemannen til venstre. Nå skriver alle et (kjent) guttenavn, bretter, gir til venstre sidemann. Dere skjønner systemet, neste rubrikk er – for å beskrive det for de yngste deltakerne– hva gjør de, så: hvordan gjør de det, og til slutt hvor er de hen. Til slutt brettes arkene ut og leses en etter en. Det blir som regel mye latter.

Språkleker er ikke bare moro og bra tidsfordriv, de er også nødvendige for å stimulere barns språklige bevissthet, for å gjøre dem i stand til å snakke om selve språket, lære dem å skille lyder, høre seg frem til ordenes struktur, bli bevisste på nyanser og mye mer. 
Så sett i gang: tull og tøys med språket, vri og vreng på det, rim og kjenn rytmen i ord, dette er noe av det beste du kan gjøre for å forebygge lese-skrive vansker hos barn. 

fredag 9. november 2018

Faktabøker for barn


Jenta mi interesserer seg for pappas kjemi fagbok
Jeg vil påstå at bare man finner et emne som interesserer barnet, så finnes det faktabøker for et hvert barn. Utvalget er rent uendelig, fra samtlige dyrearter (f.eks. om lus! se https://www.omnipax.no/lus.5947176-335182.html) til dinosaurer, kjøretøy, tidsepoker, miljøet, om universet og alle verdens land, om minecraft og om for eksempel kjente historiske kvinner (se https://www.gyldendal.no/Barneboeker/3-6-aar/Serier-3-6-aar/Smaa-folk-STORE-DROEMMER )... 

Bare pass på at boka har fengende bilder, helst fotografier eller realistiske illustrasjoner, det er disse barn i barnehagealder kommer til å "lese", og ved interesse vil de spør en lesekyndig etter mer informasjon fra verbalteksten.
Min erfaring er at det er mye kunnskap å hente også for oss voksne i samtlige faktabøker beregnet for barn. Og jeg leser dem helst slik barn leser dem: jeg lar meg primært fenge av bildene.

I høst ble jeg dog introdusert til Erna Ouslands bok 'Under ein stein', en fagbok om 11 småkryp som er å finne under nettopp steiner. Boka har svært mye tekst og jeg begynte å lese den noe motvillig. Men jeg ble fort revet med av alt det spennende jeg fikk erfare!
"Edderkopper tygg nemleg ikkje maten, dei syg han i seg, og det kan dei gjere fordi gifta bløyter opp byttedyret. Gifta gjer at dei berre kan slurpe maten i seg!" 
Stilig!

 Mine døtre begynte å interessere seg først og fremst for faktabøker om dyr. "Mitt første dyreleksikon" henger så vidt sammen etter flere års bruk. 
Neste favoritt ble Cappelens dyrefaktabøker 'Ville dyr' og 'Fuglesang' med beskrivelse og lyd, egentlig beregnet for voksne men veldig fascinerende også for barn! 
Det ble en yndet - og svært utfordrende - lek å gjette lydene til de ville dyrene eller fuglene der hele familien deltok. 
Da jenta mi skulle skrive en skoleoppgave om fugler hentet hun frem 'Fuglesang' boka fremfor google for å finne informasjon.
Også Cappelens felthåndbøker med sine skarpe fotografier om diverse temaer er flotte oppslagsverk for både store og små.


'Smarte små' er en fantastisk faktabokserie for barn fra 4 års alder med et bredt temautvalg, tiltalende illustrasjoner og klaffer som pirrer barns nysgjerrighet (se https://www.adlibris.com/no/sok?pn=1&ps=12&filter=series%3asmarte+små ).
Disse ble inngangsporten til lillesøsterens store begeistring for legevirksomheten med en påfølgende, rask økende samling av barnefaktabøker om alt som har med sykehus og sykdommer å gjøre.

Fagbøker for barn har en lekende holdning til kunnskap. Illustrasjoner er viktig for å fenge barns oppmerksomhet og for å gi dem informasjonskoplingen mellom tekst og bilder, en nødvendig meningsredundans.
Men for å "lykkes" med å nå inn til barnet må emnet velges ut fra barnets interesser og førforståelse.

onsdag 31. oktober 2018

Grøsser 👻


G. Tenggrens tegning om nevnte eventyr
[…] Han la den døde i sengen, dekket ham til og la seg ved siden av ham. Ikke lenge etter ble den døde varm og begynte å røre på seg. ”Ser du, nå har jeg fått deg varm,” sa gutten. 
Men den døde ropte: ”Nå skal jeg kverke deg!” ”Hva?” sa gutten, ”er det takken min? Du skal straks tilbake i kisten din!” Han løftet ham opp, kastet ham tilbake i kisten og lukket lokket. […] Men så satt han der alene tilbake og lurte på hvordan han kunne lære å grøsse, for her greide han det jo heller ikke. [...]

Dette er et utdrag fra eventyret "Gutten som dro ut for å lære å grøsse" av brødrene Grimm. 
(For å lese hele eventyret klikk her:

Dette eventyret fikk vi fortalt mangt en gang på småskolen, og vi elsket det! Bildene i våre hoder ble mange og grufulle og det rant kaldt over ryggen på oss, men likevel ville vi høre det igjen og igjen. Hva er det som tiltrekker barn skrekkhistorier? Og hvor mye tåler de?
Anita Berge har skrevet boken "Kunsten å skremme barn" (2015, Universitetsforlaget). Hun sier at "I møtet med de gode grøssene, gir vi barn muligheten til å utforske fryktfølelsene sine innenfor trygge rammer. Frykt er nemlig ikke noe vi påfører barna ved å fortelle dem skumle ting. Det er en grunnfølelse alle har, og som er helt nødvendig for at vi skal overleve." (Sitatet er hentet fra 
https://www.utdanningsnytt.no/magasin/2016/juli/-trenger-flere-skumle-voksne-i-barnehagen/ ). Hun poengterer videre at grøss er ikke det samme som frykt.
Gjennom grøssere kan barn lære å møte frykt. Og spesielt i eventyr får barn høre om helter som har gode hensikter og som alltid vinner til slutt. Dette kan gi barn mot.
Men når man forteller eller leser grøssere skal man kjenne sitt publikum godt og vite hvor langt man kan gå. Det er viktig med øyekontakt underveis og lese barnas signaler, justere seg etter hvordan de reagerer og gi dem muligheten til å trekke seg unna. Det er en fin balansegang å lese  (eller fortelle) med innlevelse uten at barna blir skremt. Vær klar over at noen er langt mer følsomme for angst enn andre.

Selv har jeg nylig gjort mine erfaringer med Bjørn Ouslands bildebok "Knokkeldans", utgitt i 2017. Jeg rasket boka med meg fra biblioteket i sammenheng med at barnehagen hadde innredet et 'sykehusrom'. Forsiden av boken viser nemlig mange skjeletter og den sto sortert under kategorien 'følelser'. 
I farta fikk jeg ikke lest boka før noen barn røsket den ut av bokkisten min og flere og flere unger i 3-5 års alder flokket seg rundt meg for å høre historien - som viste seg å være en ekte grøsser! En uhyggelig fortelling om en gutt som slett ikke er modig, han blir jaget av en ungdomsgjeng over muren inn til kirkegården, og der får han møte de levende døde... "Hele dagen ligger vi i den kalde jorda sammen med mark og kryp." Barna krøp nærmere, de grøsset med skrekkblandet fryd, de elsket boka og ville høre den igjen og igjen, hele gjengen. 

Barn trenger å møte forskjellige sjangre. Det er viktig å synliggjøre mangfoldet i litteraturen. For noen barn, som ellers er lite interessert i bøker, kan grøssere være en inngangsport til litteraturens verden.
Lillesøsterens favoritt er "Mine aller verste grøsser-historier" (utgitt av Spektrum forlag, 2012). 
Her får vi møte ulvemannen, gjenferd, vampyrer, et beist, skjeletter, en heks, romvesener, varulv, steinrytteren, en ond ånd, mumier og spøkelses-sjørøvere, altså hele spekteret av grøssenes verden.
Tegningene er iblant ganske groteske og ikke egnet for følsomme barn. Men jeg har mye større sans for grøssere i bokformat, eller enda bedre som muntlige fortellinger, enn som film, der ingenting lenger er overlatt til fantasien og egen indre bildedannelse. 

Til slutt noen grøssende lesetips:

torsdag 25. oktober 2018

Myldrebøker


Fra Kari Grossmanns "Se og Si"
Det er én type bok jeg kan kose meg lenge med, både alene og sammen med barn, nemlig myldrebøker! Disse har som regel stort format med illustrasjoner over hele oppslaget der det myldrer  og vrimler av figurer, ting og detaljer - derav navnet myldre- eller vrimlebok.
Ved vrimlebøker stiller alle lesere likt, både barn, voksne og dyslektikere, de er nemlig stor sett ordfrie og leseren kan fult og helt konsentrere seg på bildespråket. Og det er rikt! I gode myldrebøker utspiller det seg mange små scener på hvert oppslag og det er ofte sammenheng mellom oppslagene der karakterene går igjen, slik at man stadig oppdager noe nytt selv ved gjentatt "lesing", man kan nesten ikke bli lei.

Myldrebøker har ofte et overordnet tema slik som de forskjellige årstidene, eventyr, en konkret by eller et land, bibelfortellinger, havna, skog, på stranda og mye mer. De egner ser for barn fra 1,5 år og inviterer til undring og samtale mellom barn og voksen eller barn seg i mellom. Bøkene kan også "leses" av barnet alene uten voksenhjelp.
Bildene pleier å illustrere hverdagshendelser som barn kan kjenne seg igjen i, men også tabu temaer som tissing, slåssing, stjeling m.m. Nok en voksen vil bli overrasket over de små detaljene barna vil oppdage før oss! 
Ali Mitgutsch, tissende jente til høyre
Jeg selv er vokst opp med bøkene til Ali Mitgutsch som betegnes som "vrimlebøkenes far" med første publisering i 1968. Jeg kunne fryde meg over jenta som sitter på huk på lekeplassen for å tisse, dette var en så gjenkjennelig situasjon.
Dessverre finnes ikke Mitgutsch' sine bøker i Norge, men jeg har en annen favoritt blant vrimlebøkenes illustratører og det er Rotraut Susanne Berner. Hun har tegnet myldrebøkene Vinter (2003) (2003), Vår (2004), Sommer (2005), Høst (2005) og Natta (2008). Her følger vi innbyggerne gjennom 'Vrimlebyen' en hel dag i hver bok og gjennom et helt år gjennom alle bøker. Vi ser for eksempel hvordan en barnehage blir til med byggestart i vinter og innvielsesfest i høst. I Sommer boken oppdager vi fler og fler personer med innpakkete gaver som alle er på vei til samme bursdagsfest i parken på siste oppslag. I Vår boken blir vi vitne til hvordan Manfred og Elke blir kjent med hverandre, i Sommer boken er de blitt kjærester og i Høst boken booker de sin bryllupsreise. I siste bok Natta er Elke gravid. Her er det mange små, sammenvevde historier å oppdage og undre seg over helt uten tekst bortsett fra på bokomslaget.
Vår: Elke blir kjent med Manfred
Vår: Elke hjelper Manfred
Sommer: De er blitt kjærester
Høst: De bestiller bryllupsreise
Natt: Elke er blitt gravid








Myldrebøker er en fantastisk måte å invitere barn inn i bøkenes verden.  Som nevnt før finnes det et vidt spekter av temaer  også "vanskelighetsgrader". Kari Grossmanns bøker er vel egnet for de yngste, mens Martin Handfords serie "Hvor er Willy" (original "Where's Wally?") passer for barn opp i grunnskolealder, og faktisk mange voksne vil streve med å finne Willy.

Spill: skjulte gjenstander Vidunderland-Eventyr
I forbindelse med dette blogginnlegget er jeg blitt oppmerksom på at det også finnes vrimlespill for nettbrett og pc. Bruk søkeordet "skjulte gjenstander". 
Jeg har prøvd "Skatten på sjørøverøya" og "Eventyr" på Android mobil. Her er det nokså utfordrende myldrebilder, og gjenstander som skal finnes for å få poeng er dessverre kun angitt skriftlig med valgspråkene bl.fl. engelsk og dansk, ikke norsk. Så her vil barnehagebarn være avhengig av en voksen som leser opp søkegjenstandene. Gøy spill - men jeg ville alltid foretrekke en ekte myldrebok!